Runddans

av Arthur Schnitzler

Spilles på Gamle Scene

14.2.14 - 7.3.14

Varighet

1 time 30 minutter. Spilles uten pause

Priser

Ordinær: 295,- Honnør: 250,- Barn / student: 175,- Grupper over 10: 250,-

I vår evige jakt på kjærlighet og bekreftelse søkes flyktige relasjoner. Kynisk, men slett ikke uten humor.

I en syklus med ti møter følger vi ti karakterer med ulik sosial bakgrunn. Bak de tilforlatelige samtalene skjuler det seg ett mål: sex. Etter stevnemøtene skilles partene raskt. Den ene dukker opp i neste møte med en ny person, for så å byttes ut med en ny partner. En pikant tematikk, full av komikk. 

Er menneskets gjentakende adferd tilsynelatende tomt og meningsløst begjær eller uttrykk for søken etter noe større; noe utenfor oss selv? Er det vårt desperate behov for å bli elsket som styrer oss; eller er det kanskje en jakt på evnen til selv å elske?

Den østerrikske dramatikeren og freudianeren Arthur Schnitzler skrev Runddans (Reigen) i 1897. Han skjønte selv at teksten sprengte datidens normer og ga den i første omgang kun til venner og kjente. Da Runddans etter hvert ble utgitt i Wien, ble den raskt sensurert. Og når skuespillet omsider nådde scenen i 1920, ble Schnitzler anklaget for obskøniteter og pornografi og det ble raskt forbudt å sette det opp.

Runddans er et kjent og mye spilt stykke i Europa. Her hjemme kjenner vi kanskje best Arthur Schnitzlers Drømmenovelle (Traumnovelle) fra 1925, fordi den senere ble grunnlaget for Stanley Kubricks film Eyes Wide Shut.

Maren Bjørseth er en ung og spennende regissør fra Stjørdal. Utdannet teaterregissør fra Kunsthøgskolen i Amsterdam og allerede i ferd med å gjøre karriere i Europa. Hennes oppsetting av Et dukkehjem vant Ton Lutz-prisen for beste regi/mest lovende regissør i 2012. Hun er også en av fire utvalgte som deltar i Ivo van Hove – en av Europas ledende regissører – sitt talentprogram for unge regissører.

Maren Bjørseths regi kjennetegnes ved et formsikkert og lekent teateruttrykk. Her forstørres menneskenes væremåter og handlinger til det ekstreme – og kanskje til det mer gjenkjennelige? Hvem de er og hvor de skal, er vanskelig å vite. Kanskje vet de det ikke selv engang.

Hvorfor prøve å gjøre teatret likt virkeligheten? Når man har teatret og dets muligheter må vi bruke disse. Alle i en teatersituasjon; på scenen, i salen og i apparatet rundt, vet at dette er ikke på ordentlig. Dette er ikke ekte. I teatret kan vi gjøre mer enn det som er mulig i virkeligheten. Hvorfor ikke utnytte dette til å si noe om virkeligheten? Teatret er mer ekte når det insisterer på sin illusjon. Vi må lage nye rom og nye virkeligheter for å kunne snakke om hva som er ekte og ikke. For meg er det det som er teater!
Maren Bjørseth