Peer Gynt

Ingrid, Den grønnkledte, Kari,  En fremmed passasjer

Mor Aase, Dovregubben,  Barnet, Kapteinen

Solveig, Mannskap, Presten

Mads Moen, Bøygen, Anitra, Begriffenfeldt, Skipshunden, Knappestøperen

Regi

Scenografi

Kostymer

Komponist

Lysdesign

Dramaturg

peer-gynt-forside2

PEER GYNT forside2

Mina Salehpour ble født i Teheran, Iran, men har bodd store deler av sitt liv i Tyskland etter at familien immigrerte til Bayern på 90-tallet. Mina har en lang karriere som regissør og har gjestet flere av de største teatrene i Europa. Mange av forestillingene hennes har vært invitert til internasjonale teaterfestivaler. Hun ble nominert til beste nye regissør i 2012 og belønnet med den tyske teaterprisen Der Faust i 2013. Hun har også gjort karriere innenfor filmbransjen og arbeidet med operaforestillinger.
Som regissør er hun kunstnerisk leder og har det overordnede ansvaret for oppsettingen, noe som inkluderer å tolke manuset, veilede skuespillerne i deres roller, bestemme visuell stil, scenografi, kostymer og lyddesign, samt å koordinere arbeidet til alle involverte avdelinger. Dette er et stort ansvar, og med seg på laget har hun sitt faste kunstneriske lag, som nevnt ovenfor. De var også med de siste tre oppsetningene som Salephour har hatt på Trøndelag Teater. Mina er en energisk, varm og ambisiøs arbeidsleder, og til tross for at hun har arbeidet i mange ulike byer, har hun avslørt for oss at Trondheim er hennes favoritt-by. Under kan du lese mer om Mina sitt kunstneriske arbeid og hennes tanker rundt Peer Gynt.
&#8212;
– Dette er første gang du setter opp en klassiker av Henrik Ibsen. Hvorfor falt valget på Peer Gynt? 
– Ibsen er kanskje verdensberømt, men jeg lette ikke spesifikt etter et Ibsen-stykke. Jeg tenkte først og fremst at stykket kom til å passe veldig godt med de dyktige skuespillerne på Trøndelag Teater, som jeg har arbeidet med tidligere, spesielt hovedrolle-innehaveren Kenneth Homstad. Peer Gynt er en av de mest kjente karakterene i nordisk litteratur, så han var derfor ikke fremmed for meg. Jeg har sett flere oppsettinger av stykket tidligere på flere språk, og tenkte at det ville være særlig interessant å arbeide med en karakter og et stykke som har blitt tolket så mange ganger tidligere, og som har overlevd i norsk kultur i så mange år.
– Hva tenkte du da du så det? Er du enig i tolkningen av Peer Gynt som du har sett? 
– For meg handler det ikke om å være enig eller uenig i en oppsetning. Det er det som er så gøy med teater, vi er ikke på Instagram og kan gi vår bekreftelse gjennom hjerter/likes. Når jeg ser en forestilling hender det at jeg liker den eller ikke liker den, men det hender også at jeg ikke vet hva jeg syns. Det er også helt greit. Den som er viktigst her er at jeg tror at jeg kan fortelle historien på en annen måte enn den ble fortalt da jeg så det. Det er som om du har spist en gulerotkake og vurdert den, kanskje den var god, og kanskje ikke, men den fikk deg til å ville lage din egen gulrotkake. De ulike tolkningene jeg har sett utfordrer meg til å stille meg selv spørsmålet «hva ser jeg i Peer Gynt». Det som fanger interessen min ved han er at han er en karakter som gjør en reise. Vi følger han gjennom hele livet, fra han er veldig ung gutt, til han blir en gammel mann. For meg er han en kunstner, kanskje er han en poet eller en forfatter – en som dikter noe.
– Hvorfor lyver Peer?
– Kanskje det er min nye måte å lage denne gulrotkaken på. Jeg tror ikke nødvendigvis at han lyver, jeg tror han er en oppfinner. Når vi sier at noen er en løgner, er det alltid veldig negativt ladet. Hvis du hadde fortalt meg om en karakter i en bygd som alltid løy, ville jeg tatt avstand og ikke blitt venn med dette mennesket, fordi ingen vil bli løyet til. Men jeg vil gjerne bli venn med en som er i stand til å drømme om noe nytt. Se inn i deg selv, på ditt eget liv – når var siste gang du løy, når var sist gang du fant opp noe? Hvorfor? Hvorfor lyver vi? Hvorfor lyver du?
– Det at Peer «lyver» er ikke hele han, det er ikke nødvendigvis det som definerer han som karakter. Jeg tror ikke mennesker er så enkle. Jeg tror jeg har mer sympati med Peer sine fantasier enn hva jeg har sett i tidligere oppsettinger. Han finner opp en alternativ virkelighet, fordi han må. La oss ikke glemme at Peer kommer fra fattige kår, med en mor som alltid klager på ham og en far som er død. Han blir mobbet og behandlet veldig dårlig. Kanskje han ikke er så sterk, rask og vakker som han skulle ønske, så derfor drømmer han seg bort til en verden hvor dette er sannheten.
– Han er ulykkelig, og det er noe veldig menneskelig ved dette. Alle som ikke er fornøyd med sin egen tilværelse ser vel for seg et annet liv, vi trenger noe nytt. For min egen del tror jeg det å lage teater er min store løgn. Jeg lager noe nytt og lager nye historier fordi det jeg ikke er fornøyd med det jeg har sett før. Skal jeg trekke dette enda lengre, tror jeg at mange kunstnere finner opp ting, fordi virkeligheten er uutholdelig.
– Peer Gynt har opprinnelig over 50 karakterer, i denne oppsetningen har du innskrenket det til 15 karakterer, fordelt på fem skuespillere. Hvorfor velger du å ikke ha samme antall?
– Dette kommer av flere ting. For det første er det fordi jeg liker det. Dette er på langt nær første gang jeg gjør dette grepet, og jeg vil si at det er en del av min kunstneriske stil som regissør. For det andre handler det om Peer sin reise, og hvem han møter. Derfor forblir Peer den samme, og møter andre på reise. Mange kan relatere til at vi går gjennom livet og møter personer som minner oss om en karakter som vi har møtt tidligere i livet, kanskje fordi de snakker på samme måte, er innviklet i de samme situasjonene eller vekker den samme følelsen i deg, uansett hvor mange år som har gått siden du møtte den personen. Den tredje grunnen er at når vi spiller teater, syns jeg ikke skuespillerne skal prøve å overbevise publikum om at de er den karakteren de spiller 100% på scenen. Vi er på et teater – la oss ha det gøy med det. La oss ta på et kostyme og lat som vi er en annen, og for å gjøre denne prosessen tydelig for publikum, velger jeg alltid at skuespillerne spiller flere karakterer, istedenfor at de skal flytte inn i karakteren sin kropp og overbevise oss om at de er den karakteren. Det hjelper oss i å ta dem litt mindre seriøst, og bevarer teaterleken. Dette er for meg selve kjernen i teater – når barn leker har de helt enkle elementer som skiller karakterene. De tar på seg en hatt, og spiller en far, de tar på seg et skjørt og spiller en mor, og kanskje tar de på seg begge deler og spiller den tullete lillesøsteren, og det syns jeg det ligger noe helt grunnleggende i.
– Er det tilfeldig hvilke karakterer som blir tolket av en og samme skuespiller, eller har du en tanke bak hvem som spiller hva? 
– Ingenting er tilfeldig, men det kan virke tilfeldig ovenfor publikum, og det er helt greit. Jeg har mine grunner for hvorfor Mor Åse også spiller Barnet i denne oppsetningen, eller hvorfor Ingrid også spiller Den Grønnkledde. Dette har også endret seg underveis i prøveperioden, fordi jeg oppdager nye ting hele tiden når teksten tolkes av skuespillerne. Men mine grunner trenger ikke å være publikum sine grunner. Det du ser, er rett for deg.
– Hvor kom ideen med å spille Peer Gynt på skøyte-is? Hvorfor står skuespillerne på skøyter? 
– Som nevnt tidligere, tror jeg Peer Gynt finner på sin egen virkelighet fordi han er ulykkelig. Jeg gikk derfor inn i meg selv om spurte: Når var jeg sist ulykkelig og hadde et ønske om å være en annen? Dette tok meg tilbake til ungdomstiden, og jeg har et minne fra jeg var 13 år gammel og var invitert til en bursdagsfest i en skøytepark hvor de spilte pop-musikk og hadde diskolys. Vi skøytet i sirkel, noen snakket, noen var stille og lyttet til musikken, vi spiste kake og hadde det fint. Foreldrene mine hadde aldri tatt meg med til en slik park, og jeg var helt ny til skøyting og naturligvis ikke så veldig god til det. Jeg var også helt ny i den klassen, og følte meg først litt utenfor. Men på et tidspunkt oppdaget jeg at jeg mestret skøytingen. Jeg gikk i ring, og stolte på meg selv til å gå fortere og fortere, og til slutt gikk jeg fortest av alle, og mistet gruppen. For meg selv – skøytet jeg alene og lyttet til musikken. Jeg var på ingen måte en verdensmester, men jeg følte at jeg mestret noe, og tenkte for meg selv «nå kan jeg fly». Når jeg ser tilbake på denne opplevelsen, står den ut som sist gang jeg skapte meg om til en egen karakter i min egen virkelighet. Så derfor foregår denne oppsettingen av Peer Gynt på skøyter. Dessuten – er det ikke gøy å se på da?
– Det er det absolutt! Hvordan har du arbeidet med skøytene i prøverommet? 
– Vel, vi har så vidt begynt så vi får se hvor gode skuespillerne blir. Målet er heller ikke å øve til skuespillerne blir profesjonelle skøyteløpere som kan delta i olympiaden. Målet er å se normale mennesker som gjør unormale ting og observere dem mens de prøver, og kanskje til og med feiler, med glimt av vakker dans. Det ligger noe spennende i variasjonen mellom det klumsete, og det vakre. Plutselig faller noen, og i neste øyeblikk klarer de en piruett? Hvem vet hvor dette ender?
– Hva kan vi lære av denne oppsettingen? 
– Personlig syns jeg at teateret skiller seg fra skolen, fordi det er ikke et sted hvor vi skal lære ting. Mange tenker annerledes enn meg, men for min egen del har jeg gått i teateret siden jeg var veldig ung, fordi det er et sted hvor man kan drømme, se for seg ting og finne opp noe. Det finnes ingen rett eller gal måte å fortelle en historie på, og jeg vil ikke tvinge publikummet mitt til å se det jeg ser eller tolker ut av oppsettingen. Det handler ikke nødvendigvis om å forstå, men om å føle noe som resonnerer til deg.
– Jeg mener at mitt ansvar, mitt mandat er å stille spørsmål som publikum kan ta med seg ut av teaterrommet og diskutere på vei hjem eller med vennene sine. De er også velkommen til å ikke like det, det er også en følelse, men da er jeg interessert i å forstå hvorfor. Kanskje får denne oppsetningen deg til å tenke annerledes om en venn av deg som alltid finner på ting om livet sitt som ikke er sant, eller føler et behov for å lyve, ikke fordi jeg har bedt deg om det, men fordi du ser det du ser og knytter det til dine egne erfaringer. Vi trenger ikke lære, men tenke, snakke sammen, kanskje over en is?

Regissøren om "Peer Gynt"

– Morsomt, uventet og rabiat
– Estetisk er oppsetningen en nytelse
– En kraftprestasjon
– Alle gnistrer til
– en rar kveld på teateret
– nær geniale, enkeltscener og detaljer, skuespillerprestasjoner, samt scenografi og lyssetting
– tar med publikum på noe de ikke har vært med på før
– Det er alltid inspirerende når kunstnerisk lag tar sjanser og står for dem
&nbsp;
<a href="https://www.adressa.no/kultur/i/3pezRL/peer-gynt-fant-sin-indre-bjarne-broendbo" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på adressa.no (+)</a>
&nbsp;

Ole Jacob Hoel

– Sjanglende slyngel
– En smidig blanding av flåseri og alvor gjør at Peer Gynt på Trøndelag Teater kommer unna med mye spinnvilt.
– De fem skuespillerne som utgjør rollebesetningen, gjør en glimrende jobb
– Homstad får vist frem hvor stort spekter han behersker som skuespiller
– Det visuelle uttrykket er stort sett alltid fengslende eller snålt på en interessant måte.
– Skuespillerne er bunnsolide, og teksten veksler fint mellom det spontane og gjenkjennelig ibsenske.
&nbsp;
<a href="https://scenekunst.no/artikler/sjanglende-slyngel" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på scenekunst.no</a>
&nbsp;

Eline Bjerkan

– Symboltung og kreativ oppsetjing av «Peer Gynt»
– Oppsetjinga byr på heilt uvanleg gode skodespelarprestasjonar av alle dei fem, men i særklasse Kenneth Homstad som Peer. Ettersom mykje av framsyninga er bygd opp om og tilpassa han, er dette ei rolle han verkeleg eig. Han er energisk, flørtar med publikum og er tidvis både Peer og Kenneth.
– Med unnatak av kostyma er framsyninga strippa for staffasje, men tek det att på nydeleg lyssetting av Eivind Myren, og eit heftig lydbilde av Sandro Tajouri. Og så får teksten og scenene stå for seg sjølv.
– Peers møte med dei utanlandske gjestane er gjort om til ein forrykande monolog der namsosingen Kenneth Homstad byr på seg sjølv.
– Forholdet til mora er også vakkert skildra i den skjøre scena der Mor Åse dør.
&nbsp;
<a href="https://klassekampen.no/utgave/2026-09-12/utanlandsk-blikk-pa-lognhalsen" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på klassekampen.no (+).</a>

Amund Grimstad

– tysk teaterklisjé i duell med den like klisjéfylte norske folkesjelen.
– I Peer Gynt, som i Antropolis, møter vi skuespillere som allierer seg med publikum, som møter blikket 
vårt, henvender seg til oss og trekker oss med inn i handlingen og fremover i forestillingen.
– Homstad som Peer Gynt har for det meste publikum i sin hule hånd. Han oppretter umiddelbart kontakt med 
oss, fester blikket og lar det flyte frem og tilbake mellom oss og Mor Åse når hun anklager ham for 
løgn.
&nbsp;
<a href="https://www.morgenbladet.no/kultur/pa-glattisen/10515102" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på morgenbladet.no (+).</a>

Anette Therese Pettersen

– en uforutsigbar og oppkvikkende fest
– lekent og levende
– Hovedrolleinnehaver Kenneth Homstad blander seg sjøl inn i Peer Gynts selvransakelse på Trøndelag Teater. Det er både teit og gøy, og forsterker det såre i Ibsens fortelling.
– samtidig tror jeg ikke jeg før har opplevd en så sår Peer Gynt-oppsetning som denne
– Dette er veldig artige og samtidig mangslungne scener: Midt oppi tøyset merker man liksom fandenivoldskheten til Peer – at han er kåt på Ingrid, men ikke egentlig interessert i henne
– Det er lett å skjønne hvordan denne incel-aktige Peer’en etter hvert lar seg forføre av trollene i berget – i nok en ubetalelig scene, der kun to skuespillere framstiller trollene.
&nbsp;
<a href="https://www.shakespearetidsskrift.no/anmeldelser/ei-oks/270184" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på shakepearetidsskrift.no (+)</a>

Hedda Fredly

Emily F. Luthentun

Inspisient

Silje Aurora Løkken

Sufflør

Marianne Aunvik

Maskeansvarlig

Karl Martin Hoddevik

Rekvisittansvarlig

Martin Didrichsen

Teknisk koordinator

Cecilie Westvold / Andreas Braa

Lysmester

Javier Hernando Lopez

Sceneansvarlig

Oliver Hofstad Løding

Stykkeansvarlig lyd

Anders Schille

Lydtekniker

Hege Strøm Knutsen

Trådløstekniker lyd

Daniel Takle Piel

Lysbordoperatør

Ida Marie Brønstad

Stykkeansvarlig kostyme

Sara Fugelsøy Knudsen

Stykkeansvarlig påkledere

Olav Rui

Snekker

Anita Gundersen

Stykkeansvarlig malersal

Per Arne Johansen

Metallarbeider

av Henrik Ibsen

Hovedscenen

Scenografi og kostymer

Lyddesign

antigone-forside-2

ANTIGONE forside

– Står opp for det hun tror på, og må betale prisen.
– På sitt beste er denne forestillingen full av alvor, innsikt og de virkelig lange perspektiver.
– En enkel historie, men med mange lag.
– De fire dyktige skuespillerne går helhjertet inn i den dramatiske handlingen.
– én helt utsøkt scene, verdt de 100 minuttene uten pause alene, det er et utsnitt av korverket «Antigones opptog» skrevet og komponert av Martha Bach Gislinge og innstudert av Åsmund Flaten. Helt nydelig, ikke minst når det blir supplert av et utsøkt skyggespill med silhuetter av to liksom gressende hester bak kulissene.
– I sine beste sekvenser er denne forestillingen både full av alvor, innsikt og de virkelig lange linjer. Essensen om å stå opp for det man tror på, og beholde en ydmykhet overfor andres perspektiver blir poetisk formidlet.
&nbsp;
<a href="https://www.adressa.no/kultur/i/OkqM9b/staar-opp-for-det-hun-tror-paa-og-maa-betale-prisen" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på adressa.no (+)</a>

– Hovmod for fall. 
– Ein regidebut som trass mange rare grep likevel blir både sterk og lovande. 
– ei overraskande tydeleg tolking 
– Ingrid Bergstrøm, Sunniva Du Mond Nordal, Isak Holmen Sørensen og Hans Petter Nilsen, er samkøyrde og fortrulege med alle rollene dei spelar og den tematikken dei formidlar
&nbsp;
<a href="https://klassekampen.no/artikkel/2026-09-01/hovmod-for-fall" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på klassekampen.no (+)</a>

– Hvem er &#8220;vi&#8221;?
– Jeg slutter gradvis å forsøke å holde orden på hvem som er hvem, og begynner heller å følge bevegelsen mellom dem. Forestillingen lærer meg hvordan jeg skal se den, uten å forklare det på forhånd. Det er her jeg opplever en særlig tillit til publikum.
– Og etter hvert slutter jeg å forsøke å «henge med». Jeg bare er med. Det er en sjelden og svært god opplevelse.
&nbsp;
<a href="https://www.shakespearetidsskrift.no/anmeldelser/hvem-er-vi/269534" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på shakespearetidskriftet.no (+)</a>.
&nbsp;

Azra Halilovic

– Det er en stilisert variant av Antigone regissør Anna Sharko nå debuterer med på Studioscenen. 
– Slående er også lyssettingen til Steffen Telstad, i den veksles det elegant mellom varmt og kaldt lys, og det legges til rette for dramatiske skyggespill på de hvite flatene. 
– Sammenblandingen av roller skaper en fin parallell til det greske koret, som i antikkens teater er en større masse. Det oppstår også en spretten dynamikk og uforutsigbarhet i replikkutvekslingen når teksten behandles slik.
&nbsp;
<a href="https://scenekunst.no/artikler/forblir-pa-overflaten" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på scenekunst.no.</a>

Hanna Solstad

Ann Eli Aasgård

Liz Karsanidi

Espen Høyem

Adrian Didrichsen

Eskild Johansen Næss

Stykkeansvarlig lydavdeling

Jan Magne Høynes

Are Skarra Kvitnes

Stein Jørgen Øien

Kristin Undlien

Egil Buseth

Charlotta Winger

Tapetserer

av Sofokles

Studioscenen

Emilie

Helena / Elsa

Fanny

Alexander

Aron

Gustav Adolf

Alma / Esmeralda

Oscar / Biskopen

Maj / Blenda / Pauline

Prest / Ismail

Ester / Henrietta

Isak

Doktoren

Kostymedesign

fanny-og-alexander-forside-ny

FANNY OG ALEXANDER forside ny

Line Åmli

Maria Abelsen

Teknsk koordinator

Harald Soltvedt

Elisabet A.K. Østergren

Pål Joachim Simonsen

Kjersti Eckhoff

Renee Desmond

av Ingmar Bergman, Dramatisert av Arne Lygre

Regi og dramatisering

Komponist/lyddesign

kaptein-nemos-bibliotek-forside

KAPTEIN NEMOS BIBLIOTEK forside

Kjetil Jore

Livinger Ferner Diesen

Mikael Gullikstad

Trine Bjørhusdal

Stykeansvarlig kostyme

– av Per Olov Enquist

Gamle Scene

keplers-et-dukkehjem-forside

KEPLERS ET DUKKEHJEM forside

May Ona Lintho

Av Arturo Scotti. Inspirert av Henrik Ibsen

Ronja

Melissa

Far / Alfred

Tommy

Eriksen / Sonja / Stella

Aronsen / Vaktmester

stargate-forside

STARGATE forside

– «Stargate» er et slags moderne svar på H. C. Andersens eventyr «Piken med<a href="https://www.trondelag-teater.no/app/uploads/2014/09/Terningkast-5G-web.gif"><img loading="lazy" decoding="async" class="alignright wp-image-13291" src="https://www.trondelag-teater.no/app/uploads/2014/09/Terningkast-5G-web.gif" alt="" width="60" height="60" /></a> svovelstikkene», plassert nært vår tid og på Tøyen i Oslo. 
– Rishøis roman fungerer som teater fordi Maria Drangeid, som både har dramatisert og regissert fortellingen, løfter den inn i noe teatralt og magisk. 
– Drangeid har klart å få med essensen i Rishøis roman inn i Ronjas replikker, de er velformulerte og henter opp tonen fra boka på en god måte. Men viktigst er det at hun har våget å være ganske freidig overfor romanen og slik gjort den til godt teater – for eksempel gjennom å la juletrærne komme til live. 
– Midt i det hele står Emma Caroline Deichmann og gjør en bunnsolid rolle som Ronja. Samspillet med de andre er fint, men det er hennes troverdige tiåring som bærer denne forestillingen. Når julemørket senker seg, er hun like standhaftig som piken med svovelstikkene. 
– I rekken av juleforestillinger som viser at jula ikke er så gledelig som en kunne ønske og tro, er «Stargate» ved Trøndelag Teater et friskt og fornøyelig tilskudd. Ikke minst takket være Emma Caroline Deichmann.
<a href="https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_stargate_-ved-trondelag-teater-1.17112782" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på nrk.no</a>

Karen Frøsland Nystøyl

– Teaterversjonen av Ingvild H. Rishøis roman «Stargate. En julefortelling» er både sår, absurd og humoristisk.
– Det er en medrivende letthet over «Stargate», lik snøfnuggene som virvles opp, med en nydelig musikalitet og en egen rytme hos skuespillerne som drar oss inn i den enkle handlingen. Men det såre mørket ligger selvsagt under. Dette sentrale perspektivet blir ivaretatt av kreative sceniske løsninger og med den magiske realismen, eller snarere den magiske absurdismen, som motor.
<a href="https://www.dagsavisen.no/kultur/2024/11/07/stjernelyst-over-stargate/" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen i dagsavisen.no (+)</a>

Mode Steinkjer

– Årets juleforestilling på Trøndelag Teater spilles på kveldstid og er ingen barneforestilling. Kanskje er det også blant de tristeste og mest hjerteskjærende forestillingene denne teaterhøsten.
– Emma Carolina Deichmann er troskyldige Ronja, en rollefigur de aller fleste som oppsøker dette stykket vil bære med seg lenge. Madeleine Brandtzæg Nilsen er også god som hennes nærmeste omsorgsperson, den staute storesøsteren Melissa.
– «Stargate» er en trist historie, men med mye menneskelig varme, og også en god del humor. I sceneversjon blir humoren ytterlige understreket gjennom til dels lekent ensemblespill i form av danseopptrinn og annen rytmisk lek, den spesialskrevne musikken og lydeffekter blir også mest brukt til å understreke den sceniske leken
<a href="https://www.adressa.no/kultur/i/QM87kx/hjerteskjaerende-foerjul" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen i adressa.no (+)</a>
&nbsp;

– «Stargate – en julefortelling» handler om et barns håp og drømmer i møtet med virkeligheten, og to søstres kamp for å klare seg best mulig. Teaterversjonen av romanen fungerer godt på scenen.
– Det er en sammensatt forestilling med dypt alvor og lutter glede om hverandre. Den har sentimentaliteten i seg, for det er trist å stå overfor barns lidelse. Og det er rørende å møte løvetannbarnas kraft og lengsel etter håp.
– Ingvild H. Rishøis Stargate – en julefortelling fra 2021, er allerede på kort tid blitt omtalt som en klassiker av mange kritikere. Hun har truffet en nerve med sin beskrivelse av norsk barnefattigdom. Den er lagt til Tøyen i Oslo, det dreier seg om alkoholisme, og om barnas sterke ønske om å hjelpe hverandre og den alkoholiserte faren.
– Musikken til Fredrik Storsveen understreker det lekne ved forestillingen. Den følger skuespillernes koreografi, men det er som den samtidig nesten lever sitt eget liv og følger sine egne bevegelser. Musikken kommenterer og understreker, og legger til et ekstra lag av komikk og lek. Marie Drangeids regi gir mye plass til lek og fantasi og et godt rom for rollen Ronja.
– Skuespillerne gjør gode karakterer og er samtidig grantrær som bærer inn og flytter rundt på andre grantrær i stuen. Emma Caroline Deichmann og Madeleine Brandtzæg Nilsen som søstrene Ronja og Melissa er de som bærer forestillingen. Disse to formidler håp og håpløshet, gleder, drømmer, sorg og motgang med kraft og overbevisning, og gjør Stargate – en julefortelling til en levende forestilling.
<a href="https://shakespearetidsskrift.no/2024/11/piken-med-pyntegront">Les hele anmeldelsen i shakespearetidsskrift.no (+)</a>

Norsk Shakespearetidsskrift

– Varmt om det vonde
– Emma Deichmann gjer ein formidabel rolleprestasjon som Ronja. Med barnets ståstad, utan å overspele, men med utsøkte detaljar og fin mimikk er ho verkeleg til å tru på. Det er også Madeleine Brandtzæg Nilsen som den omsorgsfulle og kloke storesystera.
<a href="https://klassekampen.no/artikkel/2024-11-11/varmt-om-det-vonde" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen i klassekampen.no (+)</a>

Hanna Solstad / Katrine Wisth

Lydansvarlig

Lydbordoperatør

Karl-Martin Hoddevik

Geir Dyrdal / Jens Petter Fjellheim

Toril Skipnes og Anita Gundersen

Malersal

En julefortelling av Ingvild H. Rishøi

julekonsert2026-forside

JULEKONSERT2026 forside

Knutsen

Ludvigsen

Musikalsk leder

nytta%cc%8arskonsert-forside2

NYTTÅRSKONSERT forside2

The Pilot

grounded-forside3

GROUNDED forside3

Rebecca Lilleengen

Av George Brant

Teaterkjelleren

gleditschkonferansen-2026-forside-2

GLEDITSCHKONFERANSEN 2026 forside

Er kunstnerisk frihet et privilegium for majoriteten?

demokratifestivalen-forside-pre

DEMOKRATIFESTIVALEN forside pre

homofil-homofob-forside3

HOMOFIL HOMOFOB forside3

Møt trioen bak forestillingen Homofil homofob. Her forteller skuespiller Karl-Vidar Lende om egne erfaringer fra både bibelbeltet, glitterberget og skammekroken.
&nbsp;
I teatermonologen Homofil homofob ser Karl-Vidar tilbake på seg selv som gladkristen trettenåring i Levende ord, som fortvilet femtenåring og som forventningsfull tjueåring i møte med homoverdens maktstrukturer. Han ser på skammen som fulgte med og på aksepten som uteble.
&nbsp;
Alteregoet Karl Vida Loca retter skyts mot kirken, frikirken og det skeive miljøet. Her ønskes det å ha dialog om diskriminering fra alle hold, med temaer som seksualisert kroppspress, homoterapi og biskopenes unnskyldning overfor de skeive. Teksten er skrevet i samarbeid med språkpsykolog Christina Smeby, som også er regissør på prosjektet.
&nbsp;
I prøveinnspurten inviterte vår samarbeidspartner Den Nationale Scene til samtale med Karl-Vidar, Christina og komponist og musiker Leif Haaland. Samtaleleder er Silje Gripsrud fra DNS.
&nbsp;
<a href="https://soundcloud.com/user-244075537-47906906/samtale-om-homofil-homofob?si=15f51e7d5c984c1ab9f8244ba73fc7e2&amp;utm_source=clipboard&amp;utm_medium=text&amp;utm_campaign=social_sharing"><img loading="lazy" decoding="async" class="alignnone wp-image-33414 size-medium" src="https://www.trondelag-teater.no/app/uploads/2026/04/Homofil-Homofob-podkast-300x300.jpg" alt="" width="300" height="300" srcset="https://www.trondelag-teater.no/app/uploads/2026/04/Homofil-Homofob-podkast-300x300.jpg 300w, https://www.trondelag-teater.no/app/uploads/2026/04/Homofil-Homofob-podkast-150x150.jpg 150w, https://www.trondelag-teater.no/app/uploads/2026/04/Homofil-Homofob-podkast-152x152.jpg 152w, https://www.trondelag-teater.no/app/uploads/2026/04/Homofil-Homofob-podkast-120x120.jpg 120w, https://www.trondelag-teater.no/app/uploads/2026/04/Homofil-Homofob-podkast.jpg 600w" sizes="auto, (max-width: 300px) 100vw, 300px" /></a>

Podcast om «Homofil Homofob» fra Den Nationale Scene

– Dette stykket fortjener et stort og variert publikum 
– Dette er rett og slett en skikkelig smart og retorisk overbevisende scenetekst, som i tillegg er mesterlig spilt 
– Blant glitter og fjas og artige innsmett over høyttalerne fra hanseatisk fag hag Trude Drevland, vokser det etter hvert frem et alvor så stort og så inderlig fremført at man som publikummer sitter fjetret. Scenen er intim, vi er så nært innpå Lende at vi med en gang ville oppdaget det om spillet ikke føltes ekte, om det var en eneste centimeter mellom det han sier og uttrykket i øynene hans. Men nei, ansiktet er helt åpent, og alvoret Lende formidler, alene, omringet av publikummere på den bitte lille scenen helt uten retrettmuligheter, er formidabelt
&nbsp;
<a href="https://www.morgenbladet.no/kultur/et-glitrende-meglingsmote/10369926" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på morgenbladet.no (+).</a>

– Lende er rett mann til jobben. 
– Grepet med å bruke «Karl Vida Loca» til å fortelle historier som er private for Karl-Vidar Lende, er smart.
&nbsp;
<a href="https://www.nrk.no/artikkel/sa-hatten-passer-347" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på nrk.no.</a>

– &#8220;Denne skammen kommer fra dere!&#8221; 
– Et både vakkert og nødvendig vitnesbyrd
<a href="https://www.shakespearetidsskrift.no/anmeldelser/denne-skammen-kommer-fra-dere/266715" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på shakespearetidsskrift.no (+)</a>

Sander Jensen Schipper

Gjestespill av Karl-Vidar Lende og Christina Smeby

olav-duun-150-a%cc%8ar-forside

OLAV DUUN 150 ÅR forside

– ord som fortsatt brenner

Teatergata

i-ballong-over-arktis-forside

I BALLONG OVER ARKTIS forside

– Fascinerende friskt om menn som ville bli helter og om en av kvinnene som måtte leve med resultatet
– Hun bærer forestillingen med sin tekst med mye drama og en god del humor, utbygget med elegant bruk av bilder og visuelle effekter, egen sang og andre vokale effekter og valthorn-spilling, alt utbygd med loop-boks slik at hun både kan synge og spille flerstemt med seg selv.
– Men alt er brukt med finesse, det er ikke effektene som styrer showet her, men en god og en godt fortalt historie.
– denne friske, vemodige og dypt originale forestillingen
<a href="https://www.adressa.no/kultur/i/7pn0M3/var-de-helter-eller-var-de-idioter" target="_blank" rel="noopener">Les hele anmeldelsen på adressa.no (+)</a>

– Isande kyla och glödande kärlek. Maria Pontén kan konsten att levandegöra en historia.
– Det är en skildring fylld av mystik – och musik. Av isande kyla – och passion&#8230;.En helt igenom imponerande insats.

Birgitta Östling

– En modig Maria Pontén ägde sin berättelse
– Marias egen passion för ämnet lyser igenom, oavsett om hon med mustasch porträtterar den orubbligt optimistiske Salomon August Andrée, läser kärleksbrev skrivna av expeditionens yngste deltagare Nils Strindberg, eller gestaltar den sistnämndes fästmö Anna Charlier
– Hon använder sig av ett valthorn, en gammal hederlig pekpinne och lite moderna tekniska finesser, med mycket gott resultat. Det är späckat med fyndiga formuleringar, tvära kast mellan olika personers synvinklar, och stundtals kryddat med effektiva musikinslag.

Spilles nå

Peer Gynt

Antigone

Kommer

Nyheter

Lansering av Gleditschprisen

Audition: Profesjonelle, sangsterke dansere

Happy Pride, Trondheim!

Et dukketeater blir til