leksikon-om-lys-og-morke-forside-ny

LEKSIKON OM LYS OG MØRKE forside NY

<h3>Torturkammer og hjerterom</h3>
Ved en snublestein* i Klostergata 35 i&nbsp;Trondheim&nbsp;står forfatteren Simon Stranger&nbsp;og sønnen på 10 år. På messingmerket i&nbsp;bakken står navnet til guttens tippoldefar&nbsp;som ble drept under 2. verdenskrig.
Med barnets naturlige nysgjerrighet spør gutten hvorfor tippoldefaren ble&nbsp;drept. Faren svarer at det var fordi han var jøde. Resultatet ble romanen&nbsp;Leksikon om lys og mørke. Den følger livet til Gestapo-agenten&nbsp;Henry Rinnan i Bandeklosteret i Jonsvannsveien – parallelt med&nbsp;historien om den jødiske familien Komissar som utspiller seg i det&nbsp;samme huset etter krigen.&nbsp;På den ene siden menneskelig ondskap og bestialske handlinger, på den&nbsp;andre hverdagsliv og barnelek. Et møte mellom fiksjon og virkelighetmed handling og dialog som pirker i vår samvittighet, advarer mot&nbsp;liknende strømninger i dagens samfunn og leter etter skjønnhet og&nbsp;styrke selv i et stummende mørke. Til sammen utgjør dette flettverket&nbsp;av historier og refleksjoner et springbrett for nye tanker om utenforskap&nbsp;og konsekvenser for mennesket.
Regissør Maren E. Bjørseth og scenograf Katrin Bombe har igjen lyktes med å lage helstøpt teater med utgangspunkt i en roman. De har tidligere hatt stor&nbsp;suksess på Trøndelag Teater med Tvillingenes dagbok og&nbsp;Alt jeg&nbsp;ikke husker, og er kjent for sitt smakfulle, stiliserte og moderne uttrykk. I samarbeid med et sterkt ensemble, har de skapt et storslått episk verk med en evig relevant tematikk.
*Snublesteiner er identiske utseende messingplater med navn og informasjon. De er støpt ned&nbsp;i fortauet nær bygninger hvor jøder eller andre ofre for nazismens utrydningspolitikk bodde eller&nbsp;arbeidet under andre verdenskrig. Det finnes tusenvis av snublesteiner i mer enn 20 land i Europa.&nbsp;Prosjektet er initiert av den tyske kunstneren Gunter Demnig.
Vi gjør oppmerksom på at det røykes urtesigaretter i forestillingen.
Forestillingene som var planlagt i september og oktober er avlyst.&nbsp;

av Simon Stranger

Hovedscenen

mio-min-mio-forside

MIO MIN MIO forside

<h3>Med drømmer som våpen</h3>



Den elleve år gamle eventyrlystne Bo legger ut på en lang og farefull ferd for å bekjempe ondskap og befri uskyldige barn. På veien finner han både vennskap og måter å håndtere de vanskelige tingene i livet.



Foreldreløse Bo tilbringer det meste av dagene sine alene på gutterommet. Han er en sensitiv og ensom gutt som ikke føler seg ønsket hos de voksne.



En dag møter han en mystisk ånd som tar ham med til Landet i det fjerne. Her treffer han sin far, som er konge i landet hvor alt er godt og vakkert. Han får vite at hans egentlige navn er Mio, at han er en prins og at faren har lett etter ham siden han ble født. Men, i Landet utenfor hersker den onde ridder Kato. Han jager og fanger barn.



Sammen med sin nye og kjære bestevenn Jum-Jum reiser Mio til det mørke og skumle Landet utenfor for å befri barna og bekjempe ridder Kato. 



Astrid Lindgrens klassiker ble første gang utgitt i 1954 og er en mytologisk eventyrhistorie om vennskap og samarbeid. Den stiller også spørsmål ved hva som skjer når et barn er fratatt mulighet til å utfolde seg, men bare må gjøre som de voksne sier – uten å oppleve kjærlighet og bekreftelse på den man virkelig er? Gjennom fantasien og leken kan man bli kjent med seg selv og lettere møte den store verden der ute.



Regissør Erlend Samnøen er utdannet danser og koreograf, noe som denne familieforestillingen vil formes av. Med grandiose og kraftfulle grep får både musikken og dansen stor plass i en scenografi som er preget av barndommens nostalgi.



Her kan publikum drømme seg bort i estetisk og musikalsk nytelse – til en felles virkelighetsflukt der avstanden mellom barnas og de voksnes verden har krympet når man forlater teatersalen.

Familieforestilling av Astrid Lindgren

allis-sonn-forside

ALLIS SØNN forside

<h2>Kneblet skapertrang</h2>



Omgitt av havets rå krefter og et øysamfunns begrensende regler og moral, bærer fem år gamle Elling på noe spesielt. Han er en fantaserende, grublende og søkende sjel som vekker avmakt hos menneskene rundt ham.



Den unge Alli har nettopp flyttet ut til et fattig fiskevær på trøndelagskysten sammen med ektemannen og sønnen deres. Med en mann som er ute på havet i årevis og med mistroiske svigerforeldre, utvikler det seg til en fortvilt klaustrofobisk tilværelse for henne og sønnen. Basert på forventningene fra et konservativt miljø som setter arbeidsmoral i høysetet, prøver hun å disiplinere sønnen så han ikke skal skille seg ut. Ellings trang til å dikte, tegne, leke, drømme og stille ubegripelige spørsmål blir undertrykt av morens redsel for et samfunn som stiller seg tvilende til hennes evner som mor.



Allis sønn er en beretning om konsekvensene av å tvinge et menneske til å kvele sin egen skaperkraft og frihet. Det er også en historie om omgivelsenes klamme grep på morsrollen og hvordan vi som medmennesker håndterer annerledeshet.



Ødeleggelsen av Ellings skjøre og følelsesrike barnesinn skal vise seg å få fatale følger for dem alle.&nbsp;



Forestillingen tar utgangspunkt i den trønderske forfatteren Magnhild Haalkes debutroman fra 1935. Allis sønn høstet strålende kritikker både nasjonalt og internasjonalt, deriblant i New York Times, og ble oversatt til utrolige 17 språk. Likevel er dette mesterverket, 85 år&nbsp; senere, som en skjult perle å regne.&nbsp;



Forfatteren var femti år og hadde jobbet i småskolen i store deler av livet da hun skrev romanen, som gir en empatisk og overbevisende innsikt i psykologien rundt barneoppdragelsen – eller barneoppdagelsen, som Haalke selv sverget til å si. For det er den som skal prege oss for resten av livet.

av Magnhild Haalke

amadeus-forside-2

AMADEUS forside

<h2>Episk rocka Mozart&nbsp;</h2>



Hva skjer når vi trues av noen som er dyktigere enn oss selv? Skal vi følge felles lidenskap, eller la den mørke misunnelsen ta overhånd?



Å gjenkjenne det gudommelige, men ikke unne den andre suksess, er et sentralt tema i denne historien om Mozart. I Wien på slutten av 1700-tallet føler hoffkomponisten Antonio&nbsp;Salieri&nbsp;seg truet av den unge, genierklærte og forføreriske Mozart. Her står genialitet og et utsvevende liv mot middelmådighet og hardt arbeid.&nbsp;Salieri&nbsp;blir venn med Mozart, men spiller samtidig et dobbeltspill hvor han gjør alt for å få vidunderbarnet til å gå til grunne.&nbsp;



Mange husker Amadeus fra den Oscar-vinnende filmen ved samme navn fra 1984, basert på et teaterstykke med urpremiere i 1979. Teksten er skrevet av Peter&nbsp;Shaffer, som hentet inspirasjon fra&nbsp;Pusjkins&nbsp;korte teatertekst&nbsp;Mozart og&nbsp;Salieri&nbsp;fra 1830. Stykket har de siste tiårene vært spilt på teatre i hele Europa og på Broadway i USA, og regnes nå som en moderne klassiker.&nbsp;



Teatret har invitert Mads Bones til å gjøre sin vri på klassikeren. Han gjør det med karakteristisk deilig galskap, og med et lag vi kjenner fra produksjoner som Nøtteknekkeren (2018) og Tordenskjold (2019).&nbsp;Scenografien gir assosiasjoner til et&nbsp;platestudio på 1970-tallet, i brytningstida mellom regelbundet&nbsp;progrock&nbsp;og vill, fargerik punk. Øyvind&nbsp;Brandtzæg&nbsp;spiller antagonisten&nbsp;Salieri, mens Emil Olafsson og Natalie Roland Bjerke er Mozart og hans kone&nbsp;Constanze. Det er Åsmund Flaten som styrer musikken, mens kjente rockeartister som Skjalg M. Raaen og Morten «Morty Black» Skaget får det til å svinge.&nbsp;



I denne forestillingen er maktkamper om keiser og losjer byttet med kniving fra rockelivet. Like fullt klinger kjernen i fortellingen gjennom tidslagene: Misunnelsen er en destruktiv kraft. Om vi ikke aktivt kjemper imot vil den langsomt ete oss innenfra.

av Peter Shaffer

deer-cross-the-road-looking-in-to-the-car

<h2>Parforholdets&nbsp;horrorkomedie</h2>



Skremmende. Underholdende. Patetisk. Med gjentakelsens komikk dykker vi ned i&nbsp;angsten og&nbsp;sjalusiens irrganger.



Ho og Han har kjøpt et gammelt hus ved havet.&nbsp;De skal isolere seg for å kunne gå helt opp i hverandre, i intens og ren tosomhet.&nbsp;I trygg avstand fra sine tidligere liv&nbsp;skal de gi hverandre en ny start. Idyllen slår umiddelbart sprekker. Uroen eskalerer idet&nbsp;deres eneste nabo&nbsp;lunter&nbsp;inn på tunet. Og innerst, i sovekammerset, har forrige eier satt igjen en halvfull og stinkende pissepotte.&nbsp;



Nokon&nbsp;kjem til å komme var det første&nbsp;dramaet&nbsp;Jon Fosse skrev, på vinteren 1993. Siden har han gjennom et tjuetalls stykker befestet sin posisjon som&nbsp;en av de største dramatikere i Norge etter Henrik Ibsen. Sigurd Ziegler skal med denne forestilling ha sin regidebut på et profesjonelt produserende teater, etter endt utdannelse på Kunsthøgskolen i Oslo Han ønsker å løfte fram humoren i Fosses tekst, og samtidig det eksistensielle dramaet det er å flykte fra seg selv og inn i et annet menneske.&nbsp;I følge Ziegler er det et «sårt og grunnleggende menneskelig prosjekt, men også umulig og latterlig, på en melankolsk måte».&nbsp;&nbsp;&nbsp;



Med seg har han Norunn Standal, som har mottatt flere priser for sin lys-design og scenografi. Hun skal omskape&nbsp;Studioscenen til en isolert øy&nbsp;omgitt av publikum,&nbsp;hvor huset langsomt kan krakelere. På scenen får skuespillerne Hans Petter Nilsen, Carl Martin Eggesbø og&nbsp;Madalena&nbsp;Sousa&nbsp;Helly-Hansen bryne seg som paret og den pågående mannen i nabohuset, i et lunefullt og&nbsp;keitete&nbsp;absurd univers.   &nbsp;



Dette blir ikke pandemi-teater i streng forstand, men de siste årenes erfaring av å være&nbsp;forskanset&nbsp;sammen i trange leiligheter, spiller like fullt med. Kanskje kan publikum kjenne seg igjen, både i&nbsp;angsten for den uberegnelige verden utenfor,&nbsp;kampen for å kontrollere hverandre&nbsp;og&nbsp;mangelen på respekt for den andres frihet. Her kan&nbsp;indre demoner raskt vokse seg helt ut av proporsjoner.

av Jon Fosse

Studioscenen

sanger-for-bortkomne-dager-og-gronn-tusj-forside

SANGER FOR BORTKOMNE DAGER OG GRØNN TUSJ forside

<h2>Sprengt kjøkkenrealisme</h2>



Naivt og inderlig på samme tid. Her er store forsøk og høye fall. Forestillingen baseres på Kim Hiorthøys bok fra 2002, nå tolket inn i 2022. &nbsp;



«Dette er deilig, sa Line. Hun smilte og sukket og begynte å smelte. Hun ble helt myk og falt langsomt sammen på gulvet og fløt utover. Hun fylte mer enn man skulle tro, ut fra hvordan hun så ut i fast tilstand. Jeg ble redd og ropte på Roar. Han kom inn i rommet var rolig som alltid, kokk som han er.»&nbsp;



Denne forestillingen tar utgangspunkt i Kim Hiorthøys nå 20 år gamle bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Det er ettertenksomt og absurd, lyst og mørkt – og i dette spennet høres en stemme som utfordrer vår evne til å nå hverandre.&nbsp;



Multikunstneren Hiorthøy er opprinnelig fra Trondheim. Han er kjent som musiker, filmskaper og illustratør. Boka fra 2002, som er en samling av korte, frittstående tekster, var hans debut som forfatter. Tidligere har teatret satt opp barneforestillingen Kurt koker hodet, basert på samarbeidet mellom Hiorthøy og Erlend Loe.&nbsp;



Regissør Maria Drangeid er en ny og spennende stemme i teaterfeltet, fersk fra regiutdanningen ved Kunsthøgskolen i Oslo. Med Hiorthøys bok som basis, lager hun et nytt og selvstendig verk for scenen. Hun ønsker å løfte fram den mørke humoren og tristessen i Hiorthøys verden, til en visuell, fysisk og konfronterende forestilling. For hvordan kommuniserer vi når ordene ikke strekker til?&nbsp;



Olav Myrtvedt skal lage scenografi og kostymer. Han er tidligere kjent for Trøndelag Teaters publikum fra oppsetninger som Mio, min Mio og Fruen fra havet. På scenen står et sterkt lag med kvinnelige skuespillere, Hildegunn Eggen, Synnøve Fossum Eriksen, Janne&nbsp; Kokkin, Maria Omarsdottir Austgulen og Marianne Meløy.&nbsp; &nbsp;



Vi gleder oss til å ønske Maria Drangeid velkommen til Teaterkjelleren, og for første gang løfte Hiorthøys tekstunivers inn på scenen.

– og grønn tusj
av Maria Drangeid
Basert på boken Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig av Kim Hiorthøy

Teaterkjelleren

parsifal-forside-2

PARSIFAL forside

<h3>Fra ignoranse til empati</h3>



For å skåne sitt barn for krigføring og lidelse, tar Parsifals mor med sønnen ut i skogen og oppdrar ham i isolasjon. Hva skjer når han bryter fri og drar inn i verden som en naiv ung mann uten elementær kunnskap om livet og sine medmennesker?



Parsifals mor har gode intensjoner da hun forskanser seg med sønnen utenfor all mulig påvirkning fra omverdenen, etter at Parsifals far blir drept i krigen. Parsifal lever nakent og uvitende til det en dag kommer en mystisk ridder forbi. Han blir nærmest besatt av ønsket om å bli som ridderen, og moren innser at hun ikke lenger kan holde tilbake sitt elskede barn.



I sitt ferske møte med den virkelige verden starter Parsifal sin grunnleggende søken etter identitet. Med blanke ark møter han alle situasjoner med naiv undring uten å kjenne de moralske eller sosiale koder. Han blir advart mot å være nysgjerrig og å stille så mange spørsmål.



Den anerkjente tysk-iranske regissøren Mina Salehpour har vært tilknyttet statsteatret i Dresden og har laget forestillinger på de sentrale teatrene i Tyskland. Hun har vunnet flere priser for sine oppsetninger rettet mot barn og unge og er kjent for sin direkte og konsise stil med et underliggende fokus på den menneskelige sårbarheten. Reisen som tema, er sentral i Salehpours arbeider.



Fortellingen om Parsifal er et mørkt, bevegende og tragikomisk drama som peker på betydningen av å stille spørsmål. 



Legenden om Parsifal er opprinnelig fra 1200-tallet og skrevet av Wolfram von Eschenbach. Den er regnet som en av de store mesterverkene innen tysk middelaldersk poesi. Richard Wagner lot seg imponere av diktet da han skrev operaen ved samme tittel. Nå åpner vi for muligheten til å bli kjent med denne relevante historien basert på en nytolkning av den prisvinnende sveitsiske forfatteren Lukas Bärfuss.

av Lukas Bärfuss

Gamle Scene

bartleby-forsside-ny

BARTLEBY forsside NY

<h3>«Jeg foretrekker å la være»</h3>
Denne lavmælte, men insisterende setningen har kontoristen Bartleby som gjentakende svar på sjefens oppfordringer om å ­utføre arbeidsoppgavene han er satt til. Spørsmålet er hvorfor.

Oppdragsmengden øker, og en advokat på Wall Street ser seg nødt til å ansette en ekstra kopist. Valget faller på Bartleby, en tilsynelatende pålitelig og hardtarbeidende funksjonær. Ansettelsen virker lovende — Bartleby viser seg først ytterst effektiv. Inntil han en dag utbryter de etter hvert så berømmelige ordene: «Jeg foretrekker å la være».&nbsp;

Den stillferdige Bartleby regnes som en av litteraturhistoriens mest gåtefulle skikkelser. Fortellingen gir oss aldri svar på hvorfor Bartleby høflig og konsekvent avviser kravene og forventningene omgivelsene har til ham. Kanskje er det nettopp denne lavmælte motstanden mot konvensjonell logikk som gjør at Bartleby får oss til&nbsp;å undres over hvorfor vi selv ikke litt oftere spør «hvorfor».&nbsp;

Trøndelag Teaters Bartleby er basert på Herman Melvilles novelle fra 1853, bearbeidet og iscenesettes av Espen Klouman Høiner. Med seg på laget har han scenograf Signe Becker og komponist Camilla Vatne Barratt-Due. Den kunstneriske trioen har tidligere gjort seg bemerket med forestillingen VI, FOLKET. Forestillingen ble kåret til en av årets beste forestillinger i Norsk Shakespearetidsskrift i 2018, og&nbsp;den vant Heddaprisen for «Beste scenetekst» i 2019.

Spilles nå

Leksikon om lys og mørke

Mio, min Mio

Allis sønn

Kommer

Nyheter

Vårens repertoar i salg nå!

Velkommen i teatret og til et trygt teaterbesøk

Nye smittevernregler gir plass til flere i salen

Repertoar 2022