Vil du se ekte havfruer?
Gunnerusbiblioteket har samtidig som Havfruen spilles på Hovedscenen en utstilling med ekte, vitenskapelige illustrasjoner av Monstrum marinus i Teatergata.
Alle er hjertelig velkommen til å besøke utstillingen – enten i forbindelse med å se forestillingen Havfruen på Hovedscenen eller bare på en tur innom teatret i teatrets åpningstid.
Velkommen!
I forbindelse med denne utstillingen har Ellen Alm, førstebibliotekar/historiker, NTNU UB Gunnerusbiblioteket, skrevet en interessant kronikk om vitenskapens forhold til mytiske sjøvesener:
Om havfruer, sjøormer og andre Monstrum marinus
10. september setter Trøndelag Teater opp en musikalsk eventyrforestilling ved navn «Havfruen». Stykket spiller på eventyr, sagn og fabler som er assosiert med denne mytiske kvinneskikkelsen. Fortellinger om havfruer angår gjerne umulig kjærlighet mellom den forførende sjøskapning og mennesket, om hennes spådommer eller om hennes advarsler om kommende farer.
Mindre kjent er at inntil ca 1780 var både havfruer, havmenn og fantasifulle sjø-skapninger noe som vitenskapsmenn diskuterte på fullt alvor innenfor naturvitenskapen. Perioden ca 1480-1780 var «monstrenes tidsalder» innenfor den lærde litteratur og i kartografi. Forestillinger om naturen var inspirert av nylesning av antikke tekster. Plinus d.e.’s encyklopediske storverk «Historia Naturalis» (ca 70 – ) var en utstrakt informasjonskilde for renessansens naturforskere. Herfra hentet man kunnskap om normale dyr og det vi i dag kjenner som fabelvesener. Foruten havets uhyrer, ble både drager, basilisker, centaurer, satyrer og minotaurer diskutert. Man gikk heller ikke fri for ideen om at trær kunne føde eksotiske menneskelignende avkom.
Antikkens forfattere kjente godt til naturen i sin del av verden. For dennes del var zoologiske beskrivelser nokså korrekt. Derimot var verdens «ytterpunkter», som Skandinavia, ikke utforsket. Siden direkte observasjon av naturforholdene var umulig, tydde renessansens naturforskere til kjente sagatekster og folklore. Naturkunnskapen om perifere steder forble derfor lenge spekulativ, og det var der monstrene ble plassert. Slike områder var forlatt av Gud og naturen fikk derfor fritt spillerom.
Samtidig med de store oppdagelser av nye kontinent, ble boktrykkerkunsten oppfunnet (ca 1450 –). Det ble det gjort en betydelig innsats i å samle og fremlegge ny kunnskap om verden, som nå lett kunne spres i form av leksikalske verk og krøniker. Verk som var påkostet tresnitt (bilder) ble raskt populære. Så betydde det mindre at den vitenskapelige metode for beskrivelser av den ukjente verden, besto i at den ene forfatter skrev den andre av. At flere lærde mente det samme ga snarere verk en høyere sannhetsverdi.
Skandinavias kyst skulle lenge befeste seg som selve arnestedet for de grummeste sjø-monster. Det skyldtes i stor grad den svenske presten Olaus Magnus populære storverk «Historien om de nordiske folkene» (1555), og hans rikt illustrerte kart over Skandinavia, Carta Marina (1539). For første gang ble de nordiske land beskrevet, og det liketil av en troverdig person som kjente forholdene. Både kart og bok beskrev hvilke monstrøse farer som lurte i de nordiske farvann. Etter hvert som europeere økte sin ferdsel i Nordsjøen uten å møte på de forventede sjømonstre, måtte uhyrene stadig forvises lenger vekk, til ukjente farvann rundt Island. Trenden var lik andre steder: ettersom nye verdensdeler ble utforsket, måtte monstrenes tilholdssteder stadig forskyves.
Havfruer og havmenn går langt tilbake i det felleseuropeiske mytologiske tankegods. I norsk sagatradisjon kalles mannen for havtrampe eller klakkerkall. Hunnen for Margyrge. Deres barn var Marmælen. I den naturvitenskapelige litteratur var sjø-mennesker vanskelig å klassifisere. Var de dyr eller mennesker? Naturviteren Conrad Gessner (1516-1565) hevdet i sitt innflytelsesrike zoologiske verk Historia animalium at de var sjø-mennesker (De hominibus marinus). Den norske naturviter og biskop Erik Pontoppidan d.y. (1698-1764) hevdet derimot i sitt berømte verk «Norges naturlige historie» at det var hav-dyr. Han mente de var «hav-aper» og derfor så de ut som mennesker. Pontoppidan hadde endog et troverdig vitnemål til eksistensen av en norsk havmann i den fremragende prest og professor Hans Strøm (1726-1797). Strøm kunne fortelle at det i Nærø i Namdalen var drevet på land en havmann og en sel, «begge blodige», som hadde bitt hverandre i hjel. Men havmannen ble aldri vitenskapelig undersøkt.
Det er fra denne tiden de monstrøse sjøormene (Serpens marinus) gikk fra myter til vitenskap. Mange har hørt om sjøormen i Loch Ness i Skottland. Her i landet fantes «en forskrækkelig stor sjøslange» både i Mjøsa og i Selbusjøen. Sjøormer var i det hele tatt en særnorsk plage ved kysten og i de arktiske farvann, og ofte observert. Etter pålitelige menns vitneutsagn tegnet Hans Strøm to typer sjøormer i Pontoppidans «Naturhistorie».
Det var de lærde som introduserte monstre i naturvitenskapen. De var også de første som forlot slike forestillinger. I Norge skjedde det gjennom Trondheims biskop, naturviter og vitenskapsselskapets grunnlegger Johan Ernst Gunnerus (1718-1773). I avhandlingen «Kritiske tanker om Kraken, Søeormen og nogle flere vidunder i havet», tok han et kraftig oppgjør med vitenskapens fabuleringer om Monstrum marinus. Han gikk løs på flere typer «sjømonster» og forklarte dem hver og især som «en hob hvale og søedyr» som naturlig hørte til i havet. Havfruer og havmenn var ikke annet enn seler, niser og sjøfolks fantasi. Gunnerus fant det direkte «urimelig og latterlig» at seriøse vitenskapsmenn kunne beskjeftige seg med dens slags spekulasjoner.
Etter denne utredningen var det vanskelig å bli tatt for vitenskapsmann om man gikk med ideer om sjømonster. Havfruer, sjøormer og desslike forsvant inn i eventyrene og skjønnlitteraturen. Og der lever er de fortsatt, nå på Trøndelag Teater. NTNU UB Gunnerusbiblioteket vil samtidig som stykket spilles, stille ut på samme sted vitenskapelige illustrasjoner av Monstrum marinus.