Størst av alt er havet

Tyra Tønnessen har dykket dypt ned i nordisk mytetradisjon og funnet en moderne, norsk havfrue. Det har blitt til en forestilling om livet, havet og kjærligheten.  

 Husker du forestillingen Rock’n Roll Wolf og Påfuglen? Nå er Tyra Tønnessen, regissøren bak de eventyrlige publikumssuksessene, tilbake på Hovedscenen og i full gang med å skape en ny, musikalsk forestilling. Denne gangen har hun dykket ned i gamle myter om havets hemmeligheter og kommet opp med en moderne fortelling om den legendariske «Havfruen». 

– Visste du at det i gamle opptegnelser sies at ingen land i verden har vært så plaget med havfruer langs kysten som Norge? Havmenneske var faktisk lenge regnet som en typisk norsk plage ifølge både prester og vitenskapsmenn.  

Tyra Tønnesen har alltid vært glad i havet. – Faren min er fra en liten øy, og i likhet med mange nordmenn, er identiteten min knyttet tett sammen med barndomsminner fra kysten, havet og naturkreftene. I voksen alder har jeg tenkt at det er litt merkelig at Norge assosieres så sterkt med fjell, bunader og gårder, når fortiden vår er så knyttet til havet. Det er en viktig del av vår felles arv, noe hundrevis av fortellinger om sjømonster vitner om.   

Så hvem er den norske Havfruen?     

– Et viktig fellestrekk for havfruer innen all mytologi er at de er sterke, nysgjerrige vesener fulle av følelser og med en sangstemme så vakker at sjømenn ble lokket ned i sjøen.  

– De er også gjerne ulykkelig forelsket – noe jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Det er kanskje derfor skikkelsen er så lett for mennesker å relatere seg til, sier Tønnessen.  

  
Et moderne folkeeventyr 

Når Tyra dikter om havfruen, er det altså ikke Disneys havfrue hun ser for seg. Vi skal til Norge og vår egen folketro. Nordiske sagn skinner gjennom teksten, og ikke minst gjennom de praktfulle kostymene, designet av japanske Leiko Fuseya og musikken skrevet av Gjermund Larsen, en av Norges fremste fornyere av norsk folkemusikk.   

 – Vår Havfrue er basert på en nordisk fortellertradisjon om hvordan havfolk og landsfolk eksisterte sammen. De gamle eventyrene om havfruer er ofte tragiske. Det finnes for eksempel myter om selkier, eller selkvinner, som ifølge færøysk mytologi var mennesker som drukner seg og blir til seler. En gang i året, den trettende dag jul, svømmer de opp på land i en spesiell bukt, kryper ut av selskinnet og forvandler seg til mennesker som danser på stranda. Når det er sagt – havfruen vår har ikke kastet seg på havet, men hun er nok mer i slekt med den nordiske enn den amerikanske havfruen. I tillegg er eventyret lagt til vår tid. Havet er jo ikke bare fortiden vår – det er også fremtiden.   

Og hvem passer forestillingen for?   

– Jeg er ikke så glad i si hva som passer for hvem, men jeg tror nok at alle som har et forhold til havet, kjærligheten eller døden vil finne noe å glede seg over i Havfruen. Det jeg kan si med sikkerhet er at når jeg er på prøvene og ser de ti skuespillerne bruke all sin energi, fantasi, fantastiske stemmer og fysikk til å dikte og fantasere rundt havfruens skjebne, lydsatt av Gjermund og Åsmunds musikk, ja, da er jeg bare så glad for at jeg lever og for at jeg finnes i verden. Det hadde vært fint hvis publikum satt igjen med litt av den samme følelsen.