Scenograf: Katrin Bombe

Katrin Bombe er en tysk scenograf Trøndelag Teaters publikum har lært å kjenne gjennom Den hemmelige hagen, Dødsdansen og Leksikon om lys og mørke. Nå kan vi oppleve hennes nye arbeid i aktuelle Romeo og Juliet på Hovedscenen.

Bombe tilhører en yrkesgruppe innenfor scenekunst og film som vanligvis ikke er så synlig utad. Men scenografene lager kostymene og rommene som bidrar til å skape karakterene og deres omgivelser. På den måten er resultatet av scenografens arbeid iøynefallende og særs viktig for vår opplevelse av dramaene som utspiller seg.

– Fra jeg var ung ønsket jeg å jobbe med teater. Men jeg hadde ikke noe behov for å være i fokus, jeg ville være bak scenen, ikke på den. Som scenograf forsto jeg at det inngår ulike disipliner i arbeidet, ikke bare det å tegne kulissene og kostymene, men også interesse for dramaturgi. Jeg likte tanken på samarbeidet med andre mennesker. Etter mange år i teatret skjønner jeg at den første og den siste fasen av arbeidet med en ny produksjon er det jeg liker best. Den første perioden er et tett og intimt samarbeid med regissør og dramaturg. Så er det den mellomfase der mange profesjoner i teatret er involvert, og mange mener mye om mangt. Det er en nødvendig, men kanskje litt masete del. Så kommer den siste delen av prosjektperioden der jeg jobber mer med skuespillerne, og det er en fin periode. Jeg nyter å jobbe med få personer om gangen. Jeg vil ikke høres negativ ut, men det er jo realiteten for meg.

Mange kunstnere drives av hvordan de ser på og opplever verden utenfor teatret, hva er det som driver deg i ditt arbeid?

– Det er ikke en ideologi bak det jeg gjør. Og jeg motiveres heller ikke så mye av teater jeg ser, fordi jeg aldri går i teater privat. Det er et yrke for meg. Da er jeg mer opptatt av TV, film og litteratur. Særlig thrash-TV – som billige reality-serier – liker jeg godt. Det er noe med det sosiale og psykologiske som kommer fram i møtet mellom deltakerne i en slik konsentrert situasjon. Det blir jo drama av gruppedynamikken i slike serier. Min inspirasjon kommer nok mer derfra enn fra, for eksempel, Tsjekhov. For meg er reality-serier mer realistisk og mer teater.

Katrin Bombe er fra Bremen og bor i Köln. Hun vokste delvis opp i Berlin der faren jobbet med logistikk for de allierte før Murens fall.

– Jeg vil ikke si at Berlin i under den kalde krigen bare var er bra sted, men nå føler jeg at noe ærligere og mer autentisk fra den tid er gått tapt med kommersialisering og gentrifiseringen av byen. Selv om mange kunstnere dras mot Berlin, synes jeg at Berlin har endret seg så mye i negativ retning at jeg ikke inspireres til å bo der. Når så mange anstrenger seg for å være en del av «cool» Berlin, er det ikke så kult lenger.

Kanskje det å ha opplevd å ha vært i kjernen av det gamle, delte Europa, delte Tyskland og delte Berlin med den kalde krigen, og den påfølgende brytningstiden og de store historiske hendelsene, påvirket hennes måte å jobbe på. Kanskje representerte det vestlige Berlin en fiksjon plassert midt inne i Øst-Tyskland, eller kanskje var det to parallelle virkeligheter. Eller var det en utopi omsluttet av en dystopi, en kjerne av håp midt inne i håpløsheten. Slik kan man kanskje tenke i møte med hennes siste verk Romeo og Juliet.

Hvordan ble scenebildet, for eksempel i Romeo og Juliet til?

– Først leser jeg jo stykket. På tysk, da, men jeg skuler også til Shakespeares stykke på engelsk for å få en følelse med tonen og fargene i språket. Det er klart at jeg allerede da får noen bilder i hodet, men de er litt klisjeaktige og kanskje preget av bilder jeg har sett av tidligere oppsetninger. Det er når dramaturg, regissør og jeg begynner å arbeide ¬¬– diskuterer muligheter og utvikler et konsept – at mine egne bilder erstatter klisjebildene. Så gir jo selve salen stykket skal vises i noen begrensninger og muligheter. Det vil prege løsningene som publikum til og sist får se. I den opprinnelige ideen min er sceneløsningene alltid mye større enn de ender opp med å bli i virkeligheten.

– Jeg opplever en scenisk verden der det nye vokser og blomstrer på ruinene av en sammenrast, gammel verden. I denne verden er det et lys og en ung latter som skjærer gjennom, det er en nødvendig tro på at noe bedre enn en konfliktfylt og delt verden skal finne sted.

– Ja, i Romeo og Juliet ville Kjersti (Haugen, regissør. Red. anm.) og jeg ta fram humoren i Shakespeares tragedie. Derfor ville vi også ha en humoristisk scenografi, et lystig scenebilde. Men vi oppdaget at pluss og pluss blir minus her. Derfor endte vi opp med et dystopisk og litt mørkere scenebilde som humoren kunne ta plass i; vi ville ha kontraster. For i en dystopisk verden blir humoren tydeligere og mer nødvendig.

Akkurat nå er verden ikke et så lystelig sted å være. Vi er alle opptatt av å komme oss gjennom koronakrisen. Hvordan preger det ditt arbeid?

– Jeg jobber jo i ulike land og må reise i en pandemitid. Det er anstrengende fordi jeg må i ti dagers karantene hver gang jeg kommer til et nytt sted. Jeg kan ikke gå ut og må få mat levert på døren. Teatret organiserer det, så det går jo. Det er likevel ikke så fælt å være alene. Man får tid til å lande litt, få litt ro. Samtidig så har jeg mange prosjekter, blant annet i Tyskland jeg skulle gjort, men som nå er skjøvet inn i framtiden. Da presses de sammen på kortere tid, og det blir mindre opphold mellom hver produksjon. Det trives jeg ikke med om jeg skal gjøre et arbeid jeg blir fornøyd med. Men slik er det, og det er tross alt ikke så aller verst.

Lørdag 23. januar har Romeo og Juliet premiere på Hovedscenen på Trøndelag Teater. På grunn av pandemien er det fremdeles bare to hundre plasser i salen. Så den som vil oppleve denne klassikeren over (nesten) alle klassikere, må være rask i vendingen.
Per Ananiassen