Mektig avskjed

Hundre år etter utgivelsen av siste bok i Juvikfolket, lager Hildegunn Eggen og Elisabeth Matheson teater av romansyklusen. Det blir en mektig avskjed.

– Jeg har beundret arbeidet til Elisabeth i mange år og det er lenge siden jeg spurte henne om å være instruktør når jeg en gang skulle spille avskjedsforestillingen min, sier Hildegunn Eggen og sender Elisabeth Matheson et varmt blikk over bordet.

Nå har den tiden kommet. Hildegunn Eggen skal stå på scenen for siste gang som fast ansatt skuespiller ved Trøndelag Teater. Førstedamen som siden 1985 har gledet og berørt generasjoner i roller som Mutter Courage, An-Magritt, Den grønnkledte, Mor Åse, Fru Helene Alving, Fjodor Karamasov og Lilli Valentin, for å nevne noen. Når hun nå skal i ilden for siste gang, er det med en tekst hun har valgt selv, skrevet av Olav Duun. Kunstneren som har betydd like mye for Hildegunn som hun selv har gjort for sitt publikum.

Felles kjærlighet til Duun
Men før vi snakker om Duun, vil Hildegunn snakke om Elisabeth Matheson. Dramatikeren, regissøren og skuespilleren fra Selbu som har et like dypt og langvarig forhold til Olav Duun som henne selv.

– For meg er Elisabeth er en stor stjerne, en eksepsjonelt dyktig regissør, skribent og skuespiller. Når hun i tillegg setter Duun like høyt som meg, føles det naturlig å gjøre min siste forestilling sammen med henne. Vi kjenner hverandre godt, vi kjenner Duun og selv om vi jobber sammen er det hun som har hovedansvaret for å dramatisere og skape den røde tråden i fortellingen. Hvis det går en kule varmt mellom oss vet vi at det skyldes at vi begge vil dette så veldig. Det er en stor trygghet i det.

Skarpslipte kniver
I ett år har de to gått løs på de seks bøkene som utgjør Juvikfolket med skarpslipte kniver. 800 sider tekst er kuttet inn til beinet, analysert og filtrert til det de mener er kjernen i verket. Annenhver uke har gått med til grundig tekstarbeid og annenhver uke har vært hvileskjær slik at teksten skal få tid til å sette seg i kroppen til Hildegunn. Juvikingar, I blinda, Storbrylloppet, I eventyret, I ungdommen og I stormen har blitt til to og en halv timer teater hvor Hildegunn alene skal gestalte 28 roller. Menn, kvinner og barn. Hvorfor falt valget på forfatteren fra Jøa?

Råskap, humor og og ramsalt språk
Det er mye ved Duuns forfatterskap som fascinerer de to kunstnerne. Den sterke stedssansen, de levende skildringene av landskap og mennesker. Bruken av nynorsk med innslag av namsdalsdialekt. Råskapen, viddet, humoren og den skarpsindige utforskningen av universelle temaer som kjærlighet, kunst, død og fellesskap. Den politiske og eksistensielle dybden.

Hildegunn husker ikke når hun oppdaget Olav Duun. Kanskje var det da hun spilte i Stiklestadspelet som 17-åring og ble tipset om romanen, Medmenneske. Kanskje da hun fikk forespørsel fra Jøa om å lese høyt fra Duun. Eller da læreren på barneskolen fikk klassen til å lese Olsøygutane. Hildegunn skjønte ikke så mye av handlingen, men hun husker at hun ble inspirert av de ramsalte replikkene og den trønderske setningsmelodien.

– Det er noe med Duuns språk som treffer meg. Det er mørkt, massivt og farlig men også fargerikt, begjærlig, livlig og kjærlig, sier Hildegunn. – Karakterene hans kan utføre jævlige handlinger, men de er også lidenskapelige, sårbare, morsomme og handlekraftige. Så hender det jo at denne handlekraften får forferdelige konsekvenser. Godheten og ondskapen henger sammen i Duuns forfatterskap. For meg handler diktningen hans mye om det; om livsdugelige mennesker som vender det vonde til det gode.

Elisabeth er ikke i tvil om når Duun kom inn i livet hennes. Det var da hun så Fjernsynsteatrets Medmenneske som 14-åring. Scenen der Ragnhild dreper svigerfaren sin var spilt inn i kvernhuset på bygdatunet i Selbu der Elisabeth spilte spel hver sommer. Da hun skulle avlegge opptaksprøve på Statens Teaterskole noen år etter tok hun med seg øksa til faren og øvde i kvernhuset ved fossen til mordscenen satt som den skulle. Hun kom inn. Mange skuespillerår senere ringte teatersjefen på Riksteatret og spurte om Elisabeth ville spille Ragnhild i Medmenneske. Hun trengte ikke tenke seg om. Senere har hun også spilt Duun-rollene Astri i Juvikfolket og Sigyn i Sigyn frå Nøkksjølia.

Gjorde Jøa til verdenslitteratur
– Jeg tror folk tørster etter gode historier og Duun er en mesterlig forteller, sier Elisabeth. – Det er sterke skildringer av mennesker som kjemper, både mot overnaturlige makter, overtro, naturkrefter og krefter i seg selv. Jeg vet ingen annen norsk forfatter som når så dypt psykologisk. Det er en grunn til at mange omtaler ham som Norges Dostovjevski. Han skrev om lokale forhold, gjorde dem om til verdenslitteratur og var nominert til Nobelprisen i litteratur 14 ganger. For meg er det ufattelig at han i dag er en ganske ukjent forfatter, spesielt blant yngre.

28 karakterer alene på scenen
Romansyklusen Juvikfolket skildrer en familie i seks generasjoner fra 1808 – 1919. Hver av de seks bøkene er selvstendige romaner, men bøkene henger også nøye sammen gjennom tidsforløp, slekt og tema. utvikling og skildringer av slekten. Vi blir kjent med et bygdesamfunn bestående av og et rikt rollegalleri av interessante karakterer og Hildegunn skal spille alle alene.

Poetisk videokunst
Helt alene er hun imidlertid ikke. På scenen er hun omgitt av et abstrakt, poetisk og skiftende landskap, signert den anerkjente og mange ganger Heddapris-vinnende scenografen, Bård Lie Thorbjørnsen. Thorbjørnsen har lyttet til Hildegunns stemme i prøveperioden og malt det han hører. Noen ganger er strøkene voldsomme. Andre ganger milde og lette. Prosessen er filmet og resultatet projiseres på et enormt, buet lerret bak Hildegunn.

– Bårds scenografi er en sterk visuell opplevelse og et kunstverk i seg selv, sier Hildegunn. – Som dramaturgisk grep er den også av stor betydning i forestillingen. Videokunsten gir assosiasjoner til foranderlig og levende natur, Uvær og stillhet. Den er med på å drive handlingen framover og å underbygge den psykologiske utviklingen i teksten. Slik er scenografien en viktig medspiller.

Glassharmonier
Musikken i forestillingen er inspirert av Duuns naturskildringer. Det er Marthe Belsvik Stavrum, klassisk utdannet fløytist og komponist som skaper lydbildet til Juvikfolket. Marthe komponerer musikk ved bruk av tradisjonelle instrumenter så vel som materialer, lydopptak og lyddesign. De siste årene har hun jobbet mye med glass, keramikk, treverk og stein. Arbeidet åpner opp for nye klangverdener, og det og det er denne erfaringen hun tar med seg inn i arbeidet med Elisabeth og Hildegunn.

– Jeg valgte Marthe til dette prosjektet fordi jeg har fulgt arbeidet hennes i flere år og vet at hun alltid leverer kvalitet, sier Elisabeth. Dette er tredje gang vi jobber sammen og vi har utviklet en metode som fungerer godt for oss. Hun forstår mitt språk og hva jeg ønsker, men hun utvikler alltid musikken videre til den lander et sted jeg ikke på forhånd kan høre. Det er en spennende prosess og den aller morsomste med å regissere: Å sette noe i gang som kommer tilbake med en egen vilje og karakter.

Vilje og karakter
Vilje og karakter. Kanskje vi skal stoppe der. To ord som også beskriver skuespilleren Hildegunn Eggen godt. En kunstner som i kraft av sine sterke rolletolkninger og eksepsjonelle og allsidige talent har blitt ikon for både publikum og nye generasjoner unge skuespillere. Er hun klar for å si farvel til scenen?

– Jeg er 70 år og forberedt på at arbeidslivet en gang skal ta slutt, og det skal i grunn bli greit å ikke reise fire timer til og fra teatret og Verdal hvor jeg bor. Men hvem vet. Livet har mye å by på og kommer de riktige rollene fortsetter jeg kanskje som skuespiller. Men det føles veldig riktig å avslutte karrieren på Trøndelag Teater med Duun på Gamle Scene. Jeg har spilt så mange roller der. Det føles litt som om ringen er sluttet.