Budbringeren

Er det alltid ugreit å lyve, stjele, slå i hjel, vanære eller begjære en annen? 8. november blir et knippe vanlige mennesker stilt ovenfor vanskelige moralske valg når regissør Maren E. Bjørseth tar filmregissøren Krzysztof Kieślowskis tv-serie De ti bud til teaterscenen.

Maren E. Bjørseth er allerede et kjent navn for mange teaterelskere. Kritikerroste forestillinger som Leksikon om lys og mørke, Tvillingenes dagbok og Alt jeg ikke husker er alle signert Maren.

Født og oppvokst i Stjørdal, med regiutdanning fra Kunsthøyskolen i Amsterdam og en bachelorgrad i Drama og Teater ved NTNU, er hun i dag en internasjonalt anerkjent regissør med oppdrag for store teatre i inn- og utland.

Hun er anerkjent for sin stilsikre, formsterke og ekspresjonistiske regi og for å klare å skape en sjelden nærhet til publikum og en dybde i materialet hun jobber med – selv i store visuelle uttrykk. Forestillingene er ofte rørende og følsomme, med den alvorlige latteren like om hjørnet. Hun er kjent for å lykkes godt med å samle mange stilistiske og estetiske uttrykk til forestillinger som er rike på koreografi, musikk, lys og, ja, uttrykk som gjør sterke inntrykk. Når hun nå overtar Hovedscenen med De ti bud er det etter et intenst kjærlighetsforhold til den høyt verdsatte filmskaperen Krzysztof Kieślowskis verk.

Ti historier om kjærlighet og død

– Jeg har sett Kieślowskis filmer, som Rød, Hvit, Blå og Veronicas to liv, men det var først da jeg leste manus til De ti bud at jeg tenkte at dette kunne fungere godt på teaterscenen. Kieślowski har laget ti sterke historier om mennesker som møter utfordringer knyttet til levereglene Bibelens ti bud omhandler. Å leke seg med universet hans er spennende, og både Bibelens bud og Kieślowskis univers oppleves skremmende nære og relevante i dag.

Filmkunstner i tvilens sentrum

Krzysztof Kieślowski ble født i Warszawa i Polen i 1941 og regnes som en av Europas viktigste filmskapere gjennom tidene. Gjennombruddet kom med TV-serien De ti bud i 1988, eller Dekalog på originalspråket. Serien på ti filmer var opprinnelig laget for polsk TV med finansiering fra Vest-Tyskland. Den handler om innbyggerne i et boligkompleks i Polen hvis liv veves subtilt sammen, samtidig som de blir stilt ovenfor dypt personlige og universelt menneskelige dilemmaer med utgangspunkt i verdens mest berømte lover. Hver episode tar for seg spørsmål om liv, død, kjærlighet, hat, sannhet og tidens gang. Prosjektet er betraktet som et mesterverk og en av de aller største prestasjonene innen visuell historiefortelling.

– Det er noe stort og episk over disse fortellingene, samtidig som de gir innblikk i de moralske dilemmaene vanlige mennesker konfronteres med i våre små liv. Dagligdagse, gjenkjennelige hendelser blir voldsomme, gøyale, empatiske, absurde, mørke, såre, triste og rare – altså dypt menneskelig på mange vis. Vi møter for eksempel en ung mann som er villig til å dø for en kvinne han bare har spionert på gjennom stjernekikkerten sin, en dame som er gravid, men ikke med sin mann, to brødre som finner ut at faren har etterlatt seg en ukjent, stor arv, en advokat som forsvarer en ung drapsmann, en jente som oppdager at faren ikke er hennes biologiske pappa, en ektemann som har blitt impotent og en professor som må ta et oppgjør med en skjebnesvanger handling fra fortiden. – De ti fortellingene fascinerer meg.

Prinsippene som knytter oss sammen

I De ti bud bindes karakterene sammen av to ting: Følelser i møte med våre felles handlingsregler, budene, men også det enkle faktum at de bor i samme blokk.

– Alle som har bodd i blokk vet hvordan det er. Vi ser naboene i oppgangen, hilser kanskje høflig, får et flyktig glimt av dem gjennom vinduene, men vi kjenner ikke hverandre. Likevel vet vi at han ved siden av eller hun et par etasjer opp strir med de samme etiske og moralske dilemmaene som oss, enten det gjelder ekteskap, foreldreskap, utroskap, skyldfølelse, tro og tvil, rett eller galt. At Kieślowski lar alle karakterene bo i samme boligkompleks kan være et bilde på at vi ikke er så ensomme som vi tror, at vi er sammen om disse tingene. Men naboene ender ikke opp på samme hagefest til slutt, altså. Det er ikke den typen forestilling.

Ikke religiøs, men eksistensiell

De ti bud er, tross tittelen, ikke en religiøs forestilling. Kieślowski var en selverklært agnostiker som satte spørsmålene høyere enn svarene.

– Jeg vil heller si at dette er en eksistensiell forestilling med Gud som omdreiningspunkt, rett og slett fordi mennesker, om vi tror på Gud eller ikke, stadig vekk er i dialog om Gud, søker oss inn eller bort fra Gud, stiller spørsmål rundt Gud. Kieślowski sa selv at han ikke hadde noen svar, men bare stilte spørsmål. Det samme gjør forestillingen. Den moraliserer ikke og er ikke opptatt av religion spesifikt, men av de store etiske og moralske spørsmålene vi alle konfronteres med hver dag.

Ti forestillinger i en

Forestillingen har ivaretatt strukturen fra Kieślowskis TV-serie. Det vil si at budene behandles kronologisk fra en til ti. Den fire timer lange forestillingen har tittelen De ti bud – fortellinger om kjærlighet og død.

Hvis du ikke har fire timer å sette av til teater, har Maren sørget for et godt alternativ. Fullengderen er også delt opp i to kortere forestillinger. Bud en til fem med navnet Fortellinger om kjærlighet og bud seks til ti med tittelen Fortellinger om død. De to forestillingene er en time og førti minutter lange og spilles uten pause.

– Det er viktig å si at titlene ikke er bokstavelige. Det er kjærlighet, død, begjær, svik og humor i begge forestillinger. Vi har lånt navnene fra de to spillefilmene Kieślowski utviklet basert på TV-serien: A Short Film About Killing og A Short Film About Love. Du kan se forestillingene i hvilken rekkefølge du vil, det spiller ingen rolle, men fullengderen følger altså De ti bud kronologisk og det er selvfølgelig min anbefaling.

Så hvem bør ta en helaften i teatret med De ti bud?

– Jeg tror vi lager en forestilling for alle, siden den tar for seg temaer som angår oss alle, fra store etiske spørsmål og dilemmaer til veldig små, relasjonelle situasjoner mellom folk som er glad i hverandre, eller folk som møtes i forbifarten. Den har et stort spenn fra det store og eksistensielle til det banale og hverdagslige. Jeg vil si at De ti bud er for alle som er engasjert i selve livet.

Om vi kunne spurt filmregissøren om det samme, ville han kanskje ha sitert seg selv:

“There are too many things in the world that divide people, such as religion, politics, history, and nationalism. If culture is capable of anything, then it is finding that which unites us all. And there are so many things that unite people. It doesn’t matter who you are or who I am, if your tooth aches or mine; it’s still the same pain. Feelings are what link people together, because the word ‘love’ has the same meaning for everybody. Or ‘fear’, or ‘suffering’. We all fear the same way and the same things. And we all love in the same way. That’s why I tell about these things, because in all other things I immediately find division.”

Vi tenker at “De ti bud” kan bli en sterk, samlende og annerledes teateropplevelse i førjulstiden i et år som for mange skulle vise seg å bli nettopp det – annerledes. Spilles på Hovedscenen fra og med 8. november.