Edward Albee's Hvem er redd for Virginia Woolf?

– Over tre timer med avansert ekteskapskrangel tilført store doser brunt brennevin, blir aldri feil
– Det er første gang undertegnede opplever hele teksten til Albee. Det er rart stykket ikke settes opp oftere slik. Du opplever det skyhøye nivået på språk og dialoger på en annen måte når ingen har klipt i den godt uttenkte helheten
– Vel anvendt tid
– Terningkast 5
Ole Jacob Hoel
Adresseavisen

 

Glitrende «Hvem er redd for Virginia Woolf?

Vi befinner oss i titteskapsteatret, der vi føler oss nesten som invitert inn i Martha og Georges svært borgerlige hjem, smakfullt skapt av scenograf John-Kristian Alsaker og nydelig lyssatt av Rolf C. Egseth. Her er 1960-tallet omhyggelig gjenskapt, med alt fra emaljerte isbit-beholdere til et maleri på veggen som kunne vært signert Jackson Pollock. Også kostymer og frisyrer sier 60-tall, og i sum har det kunstneriske teamet her greid å skape en eminent illusjon av tiden stykket er skrevet i. Og nettopp denne illusjonen, som er så god at den føles virkelig, må ha den samme virkningen på publikum som løgnene og fortellingene har på Martha og George. Det er smektende, nærmest forførende. Og etter over tre timer i samme rom som de fire karakterene, føles de som gamle kjente. Leken med 60-tallet gir også assosiasjoner til Fjernsynsteatret, noe også særlig Dieseruds og Steinslands noe manierte spillestil bygger oppunder. Og dermed minnes vi på at dette er teater og illusjon, på samme tid som det hele oppleves som nært og virkelig. «Hvem er redd for Virginia Woolf?» er på ingen måte noen typisk Grusomhetens-produksjon. Men det er veldig godt teater. Har du ikke vært innom Grusomhetens Teater tidligere, anbefaler jeg at du tar turen i høst. Inger Marie Kjølstadmyr Dagsavisen les hele her

---

Grusomhetens teater fyller det ekteskapelige nachspielet «Hvem er redd for Virginia Woolf» med dyp kjærlighet og nye teatrale lag. Det er godt gjort. Hvem er redd for Virginia Woolf er altså ingen parade av skuespillerprestasjoner. Og vet du hva? Det er litt deilig, for noe annet vokser frem isteden. […] Hanne Dieserud som Martha er naturalistisk full, men har stålkontroll på bevegelsene sine. Det er en fysisk skuespiller møter tekstteateret, og det er veldig fint å se på. Per Christian Selmer-Anderssen Aftenposten les hele her

---

Det antydes riktignok et underliggende politisk budskap som det ikke er vanskelig å finne, hvis man absolutt må ha det. Eskaleringen i den etter hvert erklærte krigen mellom ektefellene inneholder noe av den samme dynamikken som enkelte politikeres skamløse omgang med sannhet og løgn, og hatretorikken i sosiale mediers kommentarfelt. Men er ikke sånne konklusjoner nesten alltid et resultat av etterrasjonalisering? Jeg tviler på at Lars Øyno har tenkt «fake news» og så begitt seg ut på leting etter et dramatisk verk som kan si noe om det. Aktualiteten, og kvaliteten og kraften, i dette ligger fortsatt i det kunstneriske alternativet Grusomhetens teater representerer, denne gangen ved å gå til det motsatte av det ytterpunktet de allerede befinner seg på, og å gjøre det bedre enn alle andre. Chris Eriksen scenekunst.no les hele her

---

Miguel Emilio Dobrodenko Steinsland speler George med fornøyeleg utstudert 60-talsdiksjon samt imponerande stamina og timing. Hanne Dieserud gjer ei glimrande rolle som den sylskarpe og sjarmerande, men psykisk utarma Martha. Kirsti Sørlie Hansen som Honey og Carl Filip Amundsen som Nick gjer mangefasetterte tolkingar av rollene og eg kan aldri tenke meg at The Albee Estate kunne funne noko å utsetja på rolletildelinga. Dette er godt oppbygd, tradisjonelt teater. Ein sjeldan gong kan det reaksjonære vere nyskapande. Svaret på spørsmålet eg stilte innleiingsvis er at Øyno vil tilføre minst mogleg, han har valt å tru på at teksten og skodespelarane er gode nok til å levere djevelskapen, lidinga og lidenskapen som ligg der hos Albee. Stykket ber i seg livsløgna til Ibsen og djevelskapen til Strindberg. Det er som om Dødsdansen møter Hedda Gabler, gjennomstenka av brunt brennevin, og det skulle vere et bra utgangspunkt for ein grusom kveld på nachspiel. Frøydis Århus Klassekampen les mer her

---

Gjennom Georges møysommelige talemåte, er det som om detaljene i Edward Albees geniale tekst kommer enda tydeligere fram. Vi kan formelig smatte på ondskapen i replikkføringen, en dialog så sylskarp at den føles faretruende. I rollen som Martha har Hanne Dieserud både det intelligente, bitre og slemme i seg, men midt i denne ugne miksen aner vi også en sårhet. Gjennom hennes stadig voksende desperasjon føles det ikke bare som vi er vitne til et kammerspill, men også befinner oss på innsiden av et torturkammer. I den verbale skuddlinjen mellom ekteparet, står det unge ekteparet, troverdig og finstemt spilt av Carl Filip Amundsen Stav og Kirsti Sørlie Hansen. Stadig mer påvirket av drinkene som serveres dem, der blandevannet er en miks av bannskap, bedrag, følelseskulde, fyllerør og frykt for de som står deg nær. Grusomhetens Teater har gjennom en årrekke markert sin avstand til institusjonsteateret, nettopp gjennom å forkaste ord og intellekt til fordel for en mer rufsete, fysisk og intuitiv tilnærming til teateret. At John-Kristian Alsaker – Norges kanskje fremste scenograf til å kle en realistisk titteskapsscene – er med, skaper en ytterligere uvant atmosfære. Kjersti Juul Vårt Land les hele her