Svartsynt og «svinaktig morsomt» i Syden

Slik blir Lanzarote på Trøndelag Teater.

Av Jonas Skybakmoen

– Litteraturen hans fyller meg med en enorm følelse av trøst: Jeg blir minnet om at det alltid er noen som tenker svartere enn meg, som har det jævligere enn meg.

Det sier regissør og dramaturg Ole Johan Skjelbred om bøkene til den franske forfatteren Michel Houellebecq. 

I en årrekke har franskmannen sjokkert, provosert og underholdt – sist i den relativt ferske utgivelsen Serotonin, som også er blitt en bestselger her hjemme.

Den prisvinnende forfatteren er både blitt opphøyd til «vår tids Camus» og avfeid som nedrig rabulist av lesere og litteraturkritikere.

Der noen angriper Houellebecq for destruktivt tankestoff (både synet på islam, kvinner og seksualitet står til stryk, ifølge enkelte), hevder andre han sier noe essensielt om hva det innebærer å være menneske i en moderne verden.

– Han setter et termometer opp i røven på det europeiske kontinentet. Resultatet er ikke nødvendigvis så veldig flatterende – heller deprimerende. Men det er svinaktig morsomt, sier Skjelbred.

– Går uærbødig til verks

Fredag 7. september er det premiere for Lanzarote på Studioscenen.

Selv om stykket henter sin tittel fra Houellebecqs kort-roman fra 2000, der den resignerte hovedpersonen rømmer Frankrike for å feire inngangen til et nytt årtusen på ei charter-øy utenfor Afrika, har regissør Ole Johan Skjelbred hentet inspirasjon og tekst fra til sammen fem av forfatterens utgivelser.

Både Lanzarote, Utvidelse av kampsonen (1994), Plattform (2001), Muligheten av en øy (2005), og Serotonin (2019) kommer nemlig med beslektet tematikk, mener Skjelbred, som står for regi, scenografi og dramatisering.

– Jeg tar meg noen friheter, det er noe av moroa med et slikt prosjekt. Jeg sakser, klipper og limer det sammen igjen – hakker det opp og setter det inn i nye sammenhenger. Jeg går uærbødig til verks, sier han om sin egen metode.

Flere av Houellebecqs bøker handler gjerne om en form for eskapisme, der menneskene – i mangel på reell mening – søker tilflukt i nytelse.

Karakterene i Lanzarote er på rømmen fra et Europa preget av kriminalitet, kulturkrig og tomhet. I Muligheten av en øy presenteres leseren for en gudløs new age-religion, der veien til frelse går via fri sex og hedonisme.

«Turist i eksistensen»

– Det er på en måte Houellebecqs triks: Han forvandler alt til sex, som fungerer som et underliggende tema. Han trekker liksom buksa ned og går rett på sak. Det kan fremstå som ganske ubehagelig. Men egentlig tenker jeg at det også er behagelig med noen som er så ærlig. Han er kanskje provoserende, men først og fremst liberal, sier Skjelbred.

Houellebecqs karakterer er ikke bare på flukt fra noe, men også på søken. Psykiateren Finn Skårderud har skrevet at bøkene dreier seg om «kjønnets melankoli», der menneskene drives mot sex i en mislykket jakt på ekte kjærlighet.

Søken etter noe mer og større blir viktig i teaterstykket (Skjelbred har til og med konferert direkte med medlemmer av Raël-sekten, som lever etter tilsvarende prinsipper som Houellebecq skisserer i noen av sine bøker).

Det blir også fenomenet turisme, som er gjennomgående i flere Houellebecq-utgivelser: 

– Som turist har du gjerne reist et sted for å slippe unna deg selv. I feriereisen ligger en drøm om overskridelse, om sex og rus – og tanken på at du skal bli noe litt annet enn den du vanligvis er. I bunnen er du turist i eksistensen. Rotløs, på jakt etter tilfredsstillelse på så mange nivåer som mulig. Og så reiser du hjem igjen, solbrent og skuffet. Og prøver igjen til neste år, sier Skjelbred, og legger til:

– Vi vil liksom vekk fra dette helvete, som vi også er lenket til. Dypest sett vil vi kanskje bare høre til. Frykten for å falle utenfor sitter dypt i oss, kanskje dypere enn kjønnsdriften. Det er en dualitet der, mellom det å ville vekk – og det å høre hjemme. Og ingen vil jo egentlig helt vekk. Det er jo døden.