Strålende kritikk for “En sporvogn til begjær”
Adresseavisens teaterkritiker Ole Jakob Hoel er strålende fornøyd etter premieren på Tennessee Williams En sporvogn til begjær i går – i Kjersti Haugens regi. Så fornøyd at terningen trilles til seks!
—
– Denne gjengen har virkelig funnet flyten
– Lys og mørke, humor og smerte, styrke og sårbarhet. Her blir man usedvanlig godt tatt vare på publikummer.
– Det ligger enormt mye gammel lengsel, livsløgn og smerte i Øyens Blanche. Man fornemmer både smerte og resignasjon, genuin oppspilt glede og forventning; troen på at nå ordner det seg.
– Trond Ove Skrødal er vel vant til å spille uberegnelige, aggressive menn, ingen kan vel fremvise et sluere glis enn Skrødal. Han er seg selv lik her, barsk og med glimt i øyet; men man merker også den grunnleggende usikkerheten når autoriteten hans blir satt på prøve. Men han er veltalende så det holder og en veltalende duellant til Blanche.
– Mellom dem står Stella i Emma Caroline Deichmanns skikkelse. Deichmann har stått for mange herlige rolleskikkelser de siste årene, men hun har vel aldri vært så god som her? Hun forsvarer snart den ene, snart den andre, annullerer egne behov til hun knapt vet hvilken fot hun skal stå på. Jeg er nesten fristet til å si at denne Stella er verdt inngangsbilletten alene. Det kunne jeg sagt om flere, og om lyssettingen, skyggespillet, musikken…
– Alle rollene, også de tre enda mindre, spiller ut dobbeltheten som ligger i stykket. Mye alvor i et samfunn knuget av puritanisme og distanse; men også mye humor, nok til at nesten tre timer inkludert pause flyter av gårde, som den rytmiske pulsen av New Orleans.
– Det er til å forestå at stykket settes opp hyppig, og at det forårsaker så inspirerte oppsetninger som denne.