Det onde finnes i oss alle
Ragnhild er god. Men hun ender opp med «å sette ei øks i huet på svigerfaren», påpeker regissør Runar Hodne.
Av Jonas Skybakmoen
Olav Duuns romanklassiker «Medmenneske» ble utgitt for snart 90 år siden. Men historien om Ragnhild, ektemannen Håkon og svigerfaren Didrik er ikke utdatert: Fortellingen forsøker å si noe sant om hva det er å være menneske.
Er vi gode? Onde? Eller begge deler?
En nydramatisert versjon av fortellingen har premiere ved Trøndelag Teater lørdag 8. september. Regissør er Runar Hodne. Allerede da ensemblet møttes til første leseprøve før sommeren, var Hodne tydelig på at tematikken lodder dypt:
Duuns blikk ble beskrevet som «et forstørrelsesglass», som blottlegger noe grunnleggende menneskelig.
– Ragnhild er i utgangspunktet et godt menneske. Hun ser på seg selv som en problemløser. En som kan få til dialog. Men hun ender opp med å sette ei øks i huet på svigerfaren. Det er et voldsomt menneskelig forfall, både etisk, moralsk og kulturelt, sier Hodne i dag.
– Kort vei til å gjøre noe dyrisk
Nettopp denne dobbeltheten – at et tilsynelatende godt menneske kan begå en ond handling – står sentralt i Duuns forfatterskap, mener litteraturviter Grethe Fatima Syéd. Hun har doktorgrad i Duuns tekster og har skrevet boken «Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter».
– Mange har kanskje inntrykk av at Duun er noe veldig gammelt og tradisjonelt. At han skriver om fiskere som dro på fiske. Det første som slo meg da jeg leste «Medmenneske», var imidlertid hvor viktig og relevant dette stoffet er i dag, sier Syéd.
De fiksjonelle menneskene i Duuns historier er ofte selvmotsigende og paradoksale karakterer. Slik ligner de mennesker i den virkelige verden, mener litteraturviteren.
– Etter at Ragnhild har begått drapet, sier hun: «Eg gjorde det og jeg gjorde det ikkje». Når Ragnhild betrakter ektemannen Håkon, skriver Duun: «Kven var han der han låg? Ho visste det og visste det ikkje». Det er ikke så mange som uttaler seg slik i norsk litteratur. Det er en mye sannere og riktigere beskrivelse av menneskelivet, sier Syéd.
Handlingen i «Medmenneske» foregår i et avsondret og lukket landskap, som om Duun har forsøkt å skape et laboratorium der menneskets natur får utfolde seg. Gården Stavsund er sentral i handlingen:
Både Ragnhilds ektemann Håkon og svigerfaren Didrik har planer for hvordan den skal drives, mens Ragnhild havner i en mellomposisjon. Regissør Runar Hodne mener dette forteller at menneskets indre liv ikke er løsrevet fra ytre omstendigheter.
– Når mennesket kommer under press, blir man primitiv. Kjærlighet, omsorg og omtanke dør. Det blir kort vei til å gjøre noe dyrisk, som å ta livet av noen som står en nær, sier Hodne.
I utgangspunktet kunne historien vært enkel: Ragnhild er god, mens svigerfaren Didrik er ond. Men Ragnhild blir en morder. Dypest sett handler dette om at vi ikke kan forstå alle aspekter av det å være menneske, mener Syéd.
– Det er gåtefullt. Og vi står midt i det: Vi lever med kjærlighet, destruktivitet og alt annet på samme tid, sier hun.
– Menneskene er gåtefulle
Olav Duun ble født på øya Jøa i Namdalen. I starten av forfatterskapet ble han oppfattet som en heimstaddikter. Etter hvert skrev han seg inn i en nyrealistisk tradisjon. Gjennombruddet kom med «Juvikingar» i 1918. Det ble første roman i seksbindsverket «Juvikfolke».
Også «Medmenneske» omtales som et høydepunkt i forfatterskapet. Duun omarbeidet selv romanen til teaterversjon. Men nå har regissør Runar Hodne tatt nytt grep:
– Duuns dramatisering er for omstendelig. For meg var det viktig å unngå folkelivsskildringer, sier Hodne.
Forfatteren Dag Solstad er blant dem som har kritisert Olav Duun for konstruerte eller oppstyltede fortellinger, men Hodne mener dette er misforstått:
– Du må betrakte «Medmenneske» som en lignelse – et billedlig uttrykk – og ikke en ren psykologisk historie. Duuns styrke ligger her. Det er nesten gammeltestamentlig, sier Hodne.
Grethe Fatima Syéd påpeker at Duun likevel ikke er ute etter å konkludere.
– Jeg tror han prøver ut hypoteser. Ragnhild slår Didrik i hjel – hun tar øksen og kakker til ham. «Juvikfolke» slutter på en annen måte: Den gode Odin og den onde Lauris havner sammen på en kantret båt. Det ender med at Odin frivillig slipper taket, slik at Lauris kan overleve. Menneskene er gåtefulle til siste slutt, sier Syéd.
– Hva betyr egentlig «det vonde drep du ikkje med øks»?
– Det kan leses som en kommentar til selve mordet og at Ragnhild mislykkes. Det onde vil overleve, selv om man setter hardt mot hardt. Flere har snakket om Ragnhild som en slags helgenskikkelse, som representerer det lysende, edle og gode. Didrik omtaler henne som en «jomfru». Men Duun advarer oss mot denne type svart-hvitt-tankegang, sier Syéd, og fortsetter:
– Han sier at det onde ligger i oss alle. Det ligger også i meg. Og skal du ta innover deg hele historien i «Medmenneske», blir du oppfordret til å gå i deg selv og undersøke: Hva er mine motiver? Hvor ligger min vondskap? Da er historien evig relevant. Den går ikke ut på dato.
—
Regissør Runar Hodne og litteraturviter Grethe Fatima Syéd møtes til samtale om Olav Duun på Litteraturhuset i Trondheim mandag 3. september klokken 19. Til stede er også Otto Homlung, som har regissert og dramatisert Duuns «Hilderøya», som snart settes opp ved Turnéteatret i Trøndelag.