Kjære leser, her følger bakgrunnsmateriale til Vildanden som kan anvendes i undervisningen ved ungdomsskole og videregående skole.
Håper det samlede materialet vil være nyttig og underholdene for både elever og lærere, samt de som måtte komme over dette mer eller mindre tilfeldig.
Med beste hilsen
Kjersti Gulliksrud, dramaturgpraktikant Trøndelag Teater.
Henrik Johan Ibsen (1828–1906) ble født i Skien og flyttet som 15-åring til Grimstad for å arbeide som apotekerlærling. I Grimstad begynte han arbeidet med sitt første teaterstykke – det flere ganger refuserte Catilina. I 1850 flyttet han til Christiania, og Catilina ble utgitt uten nevneverdig suksess. Med Brand (1866) og Peer Gynt (1867) fikk Ibsen sitt nasjonale gjennombrudd, med Et dukkehjem (1879) det internasjonale. Da Vildanden ble utgitt i 1884 var han en etablert forfatter i verdensformat. Med sitt bidrag til det moderne dramaets gjennombrudd har Ibsen sikret seg en solid plass i verdenslitteraturen. Hans dramatiske konflikter er skarpe og ubønnhørlige, og gjennom hans forfatterskap stilles en rekke eksistensielle spørsmål. Ibsen reiser kontinuerlig sammensatte problemstillinger for sitt publikum. Temaene dreier ofte rundt mellommenneskelige forhold, som forholdet mellom mann og kvinne, foreldre og barn samt forhold i samfunnet for øvrig. Samfunnets krav, identitetsdannelse, selvrealisering, frihet, maktmisbruk, kvinnekamp, dødshjelp og undertrykking er temaer som kan ha en allmenn menneskelig aktualitet.
1800-tallet bar preg av ulike litterære strømninger, noe Ibsens mangfoldige forfatterskap er tydelig preget av. Fra nasjonalromantiske og historiske dramaer på 1850-tallet til filosofiske idédramaer i den poetiske realismen. I 1877 innledet han rekken av sine berømte og banebrytende samtidsdramaer med Samfundets støtter, og stilte seg således i spissen for det moderne gjennombrudd i europeisk åndsliv.
#detmodernegjennombruddet knyttes til fremveksten av realistisk litteratur som tok opp og drøftet samfunnsproblemer. Den danske kritikeren og litteraturforskeren Georg Brandes ble en lederfigur for den nye litteraturen, og det ’å sette problemer under debatt’ ble et av slagordene for den nye litteraturen i Skandinavia.
#idédrama er et skuespill hvor handlingen tjener til å demonstrere en idé eller drøfte et problem. Sjangeren er først og fremst knyttet til sosialrealismens gjennombrudd mot slutten av 1800-tallet.
Med de realistiske samtidsdramaene kan man mene Ibsen langt på vei innfridde den innflytelsesrike danske kritikeren Georg Brandes´ krav om å sette problemer under debatt. Gjennom skildringer av individuelle skjebner fanget Ibsen problemene i tidens samfunn. I Gengangere retter Ibsen kritisk søkelys på bærepilarer i det borgerlige samfunn, nemlig ekteskapet og kristendommen. Her tar han opp typiske tabuer, som incest, kjønnssykdommer og aktiv dødshjelp. I Et dukkehjem settes forholdet mellom kjønnene under debatt. I Samfundets støtter og En folkefiende settes rådende samfunnsforhold under debatt, som samfunnsmoral, flertallstyranni og kommersielle hensyn versus allmenne samfunnshensyn. Ibsen var ute etter å avdekke negative sider ved samfunnet, og han reiste stadig krav om sannferdighet og frihet.
Med Vildanden (1884) tar Ibsen steget mot symbolismen, og presenterer sitt mest komplekse og fullendte drama. Ibsen gir få svar på hvordan stykket skal leses, og ved mottakelsen var kritikerne i total villrede. Blandingen av realisme og symbolisme, tragedie og komikk, var nytt og skapte forvirring. Etter urpremieren på Den Nationale Scene i Bergen (1885) slo kritikerne allikevel fast at det var en suksess. Stykket er i dag et av Ibsens mest spilte.
#realisme i teatersammenheng innebærer en søken etter å fremstille en troverdig virkelighet på scenen, slik at publikum tror at det de ser på scenen er sant og ekte. Ifølge naturalistene skulle publikum glemme at de var i teatret. Realismens teaterscener blir kalt titteskapsscener. For skuespillernes del opprettes en imaginær fjerdevegg mot salen, som om publikum ikke eksisterer. Publikum titter gjennom denne imaginære veggen. Den realistiske spillestilen innebærer at skuespillerne snakker og oppfører seg som virkelige personer, altså nærmer de seg etterlikning av virkelighet. Det er i realismen man for første gang lar teppet gå ned mellom aktene, slik at publikum ikke skulle se sceneskiftene. På denne måten skulle illusjonen holdes ved like uten at publikum skulle få vite hva som skjedde rent teknisk og praktisk under sceneskiftene og mellom aktene. Innholdsmessig skulle problemer settes under debatt og belyse skjevheter i samfunnet.
#symbolisme markerer en vending fra (det ytre) samfunnsliv til (det indre) bevissthetsliv. I motsetning til realistene og naturalistene var ikke symbolistene fornøyd med å gjengi den ytre virkeligheten så riktig som mulig. De ville under og bak overflaten der den egentlige, indre virkeligheten fantes. Når 1800-tallet er over sluttes på et vis en sirkel i teatrets forsøk på å skape illusjon av virkelighet på scenen.
#tragedie er et drama av alvorlig karakter med en sørgelig utgang. Hendelsesforløpet leder ofte til helten eller heltinnens undergang. Tragedie som sjanger har røtter i den greske tragedien, beskrevet av Aristoteles i Poetikken.
#komedie er et humoristisk drama med en uhøytidelig konflikt, som løses til hovedpersonens tilfredsstillelse (evt. uten konflikt). Aristoteles definerer komedien som en etterlikning av mennesker ringere enn virkeligheten. I motsetning til tragediens helter fremstiller komedien det heslige og mindreverdige, som ikke volder smerte. Komedien kommer i mange former, men det er i dag vanlig å skille mellom to hovedtyper; situasjonskomedie og karakterkomedie.
Vildanden er delt i 5 akter, og handlingen foregår i underkant av tre døgn. Hovedkonfliktene blir gradvis rullet opp fra første akt, gjennom bruk av retrospektiv teknikk. Gjennom dramaet drives spenningen og avsløringene nådeløst fremover. I Vildanden møter vi unge Gregers Werle som kommer hjem etter mange års opphold på Høylandsverket. Vi får straks innsikt i at hans far grossereren, har ført både ham selv og familien Ekdal bak lyset. Gregers bestemmer seg for å la sannheten komme for en dag, i den tro at dette vil føre begge familier inn i et bedre spor. Utfallet blir derimot død og tragedie for dem alle.
#retrospektivteknikk innebærer at man i løpet av skuespillets handling ruller opp personenes fortid, for å legge grunnlaget for konfliktsituasjonen som pågår i skuespillets nåtid. Opprullingen skjer i dialogen, uten bruk av forteller eller monologer.
Hjalmar Ekdal
Tilsynelatende sympatisk familiefar, som finner mening med livet i arbeidet med en oppfinnelse verken han selv eller andre riktig vet hva er. Han er fotograf, og med sin kones hjelp livnærer han seg av små fotooppdrag. Han er tilsynelatende intetanende om at Grosserer Werle gir store tilskudd til husholdningen. Mestrer livet ved å klamre seg til livsløgner, og har sine fantasiflukter på mørkeloftet sammen med faren.
Gamle Ekdal
Hjalmar Ekdals far. En skygge av den han en gang var, deklassert og sosialt ydmyket. Etter at han ble fratatt sin løytnantsgrad og retten til å bære uniform, benytter han mørkeloftet som jaktmark. Nærer opp under sin sønns fantasi og virkelighetsflukt gjennom fellesskapet de to har på mørkeloftet.
Gina Ekdal
Hjalmar Ekdals jordnære og arbeidsomme kone, som møysommelig styrer familiens husholdning. I femten år har hun klart å bevare hemmelighetene sine for Hjalmar. Når den nysgjerrige og sannhetssøkende Gregers dukker opp og begynner å rote i ekteparets fortid, ser Gina faresignalene umiddelbart.
Hedvig Ekdal
Gina og Hjalmars snart 14 år gamle datter. Hun er sterkt tilknyttet sine foreldre og beundrer disse ukritisk. Har sluttet på skolen på grunn av sviktende syn, og lever et isolert liv sammen med sine foreldre og bestefar. Hedvig kommer i klem mellom de voksnes prosjekter; livsløgner, livsoppgaver, fantasi og virkelighet. Begår til sist selvmord.
Grosserer Werle
Velstående og selvopptatt verkseier med sviktende syn, som tidligere var kompanjong med gamle Ekdal. Ulovligheter rundt disse bedriftene førte til Ekdals undergang og ydmykelse. Werle har senere forført Gina (og gjort henne gravid med Hedvig) og giftet henne bort til Hjalmar. Han har videre sørget for Hjalmars utdannelse, betaler Gamle Ekdal for skrivearbeid og vil understøtte Hedvig for resten av hennes liv.
Gregers Werle
Grosserer Werles sønn og Hjalmars ungdomskamerat som vender tilbake fra arbeidet på Høydalsverket. Føler seg sviktet av sitt opphav, og er blitt en ensom og bitter mann. Har funnet sin livsoppgave: Å få sannheten frem i lyset! Mangler innsikt i virkningene av sitt prosjekt, og hans ønske om å grunnlegge et sannhetsfromt ekteskap for Hjalmar og Gina ender i død og tragedie.
Dr. Relling
Nabo og venn av Hjalmar Ekdal. En alkoholisert og dekadent doktor som dveler ved de små hverdagslige gleder. Relling ønsker å følge den gylne og enkle middelvei, og forsøker advare Hjalmar mot Gregers rettskaffenhetsfeber. Med sine fornuftsbaserte tanker om livsløgner og gjennomsnittsmennesker, er han Gregers Werles rake motsetning.
Første akt foregår i et middagsselskap hos Grosserer Werle. Hans sønn, Gregers Werle, vender hjem etter mange år på Høydalsverket. Gregers har også invitert sin barndomsvenn Hjalmar Ekdal til selskapet. Vi får vite at det har gått nedover med familien Ekdal. Gamle Ekdal var tidligere Grosserer Werles kompanjong, men ble satt i fengsel etter å ha tegnet feilaktige kart og drevet ulovlig hogst. Det er dog uklarheter i hvem sin feil dette egentlig var. Grossereren har senere ført Hjalmar sammen med sin nåværende kone Gina, og understøttet dem økonomisk. Vi får vite at Gina var grossererens elskerinne før hun ble gift med Hjalmar, og at grossereren lider av en øyesykdom som kommer til å gjøre ham blind. Gregers kommer nå på sporet av hvorfor Werle har hatt så stor medvirkning i familien Ekdals liv. Han føler seg syk ved tanken på hvordan Hjalmar ”sidder […]med sit barnsind midt i bedraget […]at det han kalder sit hjem, er bygget på en løgn” (Gregers Werle, 1. akt). Grossereren forsøker å bagatellisere forholdene, ber om forsoning og tilbyr sønnen å overta hans foretninger i byen. Gregers vil ikke være med på dette og forlater huset. Gregers føler at han med denne saken har fått en oppgave å leve for. Han ser det nå som sin livsgjerning å få Hjalmar til å innse sannheten om sitt ekteskap, slik at han og Gina kan bygge sitt samliv på sannhet. Konflikten og begivenhetene drives videre fremover som en konsekvens av handlingene fra fortiden.
De neste fire aktene foregår hos familien Ekdal, hvor vi stifter nærmere bekjentskap med familien og deres hjem. Loftsleiligheten de bor i er ikke mye å skryte av, og inne på loftet er det høner, duer og kaniner, samt en skadeskutt villand de har fått av Grosserer Werle. Gamle Ekdal bor også sammen med familien. I etasjen under bor to ungkarer, Molvik og Relling. Dette er venner av Hjalmar som ofte kommer på besøk. Hjalmar betegner de som to dannede herrer, den ene er en fordrukken teologistudent, den andre en aldrende lege.
Da Hjalmar kommer hjem fra middagsselskapet, blir hans datter Hedvig skuffet for at han ikke har husket å ta med noe godt til henne. Alt han har husket er menyen, men han blir allikevel sint over barnets reaksjon. Utover kvelden kommer Gregers på uventet besøk, og stiller mange spørsmål om familien Ekdal. Vi får vite at Hedvig holder på å bli blind. Hjalmar har hørt at moren hans hadde problemer med synet, og tror det er arvelig. Gregers har dog sin egen forståelse av dette, og leier rom hos Hjalmar for å ta fatt på sin livsoppgave.
I tredje akt fortsetter Gregers sin jakt på sannheten og vi får et bedre bilde av situasjonen. Gina lager motvillig frokost til Gregers, Molvik og Relling, som Hjalmar har invitert. Mens Hjalmar tar sin sedvanlige morgentur med gamle Ekdal på mørkeloftet, blir Gregers og Hedvig sittende i en samtale om dagligdagse ting, men også om mørkeloftet, villanden og havets bunn. Da Hjalmar er tilbake forteller han Gregers om hans ønske om å gjenreise familiens ære gjennom en genial oppfinnelse. Under frokosten får vi samtidig vite at Relling er meget skeptisk til Gregers interesse for familien Ekdal, og stemningen blir meget amper. Grosserer Werle dukker opp nok en gang for å be sin sønn om forsoning, uten at dette blir innfridd. Tredje akt slutter med at Gregers tar Hjalmar med på tur, mens Gina og Hedvig sitter forvirret tilbake.
Mellom tredje og fjerde akt har Gregers fortalt Hjalmar om forholdet mellom gamle Werle og Gina. Hjalmar reagerer med avsky og ikke med den sannhetskjærlighet, slik Gregers hadde forventet. Hjalmar forstår at grossererens rolle i familiens liv har vært større enn han var klar over, og han bruker fjerde akt på å søke klarhet i disse forhold. Han stiller Gina en rekke spørsmål angående hennes fortid, og gradvis avsløres sannheten om deres samliv. Grossereren har mer eller mindre forsørget dem gjennom alle disse år. Da Fru Sørby kommer innom for å si farvel, før hun reiser til Høydalsverket med grossereren, etterlater hun seg et brev til Hedvig. Brevet er fra grossereren der det står at hun og Gamle Ekdal skal få månedlige pengebidrag resten av livet. Brevet blir den bekreftelsen Hjalmar trenger på at Hedvig sannsynligvis ikke er hans datter. Hjalmar ber Gina å fortelle hele sannheten, men hun vil ikke innrømme at han ikke er Hedvigs far. Hjalmar er sikker på at hun lyver, avviser Hedvig brutalt og tar sin hatt og går. Hedvig skjønner ikke hva som har skjedd, men tror at moren har funnet henne på gaten. Gregers forsøker å redde situasjonen ved å si til Hedvig at hun bør ofre villanden som et tegn på sin hengivenhet til faren. Hjalmar hadde nemlig lyst å drepe villanden når han kom hjem fra spaserturen.
Femte og siste akt foregår på Hedvigs bursdag. Hedvig snakker med bestefaren om hvordan å drepe en fugl. Litt senere kommer Hjalmar hjem fra en fuktig kveld på byen med Relling og Molvik. Hjalmar er fast bestemt på å forlate familien og vil ikke engang se Hedvig. Etter hvert går det opp for ham at det er dårlig vær ute og at han ikke har noe sted å bo. Han vil allikevel bli boende noen dager på dagligstuen. Gregers forsøker å overtale Hjalmar om at det er mulig for familien å starte på nytt igjen. Hjalmar forteller at han har vært veldig glad i Hedvig, men at han nå tviler på om hun virkelig har vært glad i ham eller om hun bare har ventet på det rette øyeblikket til å flytte til Grossereren. Gregers mener dette er tøv, men Hjalmar vet ikke hva han skal tro. Så høres et skudd fra loftet. Hjalmar tror det er faren som er på jakt, noe Gregers avkrefter. Han sier det er Hedvigs vitnesbyrd. Hun har ofret det kjæreste hun har for at Hjalmar skal komme hjem. På loftet ligger Hedvig død med pistolen i hånden.
Vildanden tilhører hovedsjangeren drama. Drama har tre overlappende betydninger: Det er en litterær tekst i sjangeren dramatikk, en tekst som er ment til å oppføres på en scene og den konkrete teateroppførelsen. Drama er således en uren kunstform: En blanding av litteratur og teater, noe som reflekteres i teksten gjennom ulike sjangertrekk. Det har vært vanlig å underdele dramasjangeren i tragedie og komedie, men som vi har sett blander Ibsen begge disse sjangrene i Vildanden. I dramateksten er det den sceniske fremstillingsmåten som dominerer, og teksten består av replikker og sceneanvisninger. Dramateksten består i hovedsak av replikker i presens, og hendelsene finner sted her-og-nå. Ibsen bruker videre retrospektiv teknikk for å fortelle om hendelser fra fortiden, og konflikten her-og-nå drives fremover som en konsekvens av handlingene fra fortiden.
Vildanden reflekterer en gradvis overgang fra det sosialkritiske, realistiske dramaet til det psykologiske og symbolske dramaet. De symbolske dramaene dreier seg i større grad rundt individet, fremfor avsløringer ved samfunnet som sådan. Ibsen opprettholder allikevel den realistiske dialogen og den gjenkjennelige, borgerlige rammen. Hver minste språklige detalj er finslipt, og stykket inneholder et mylder av språklige bilder. Til tross kompleksiteten kan man trekke ut en relativt klar hovedkonflikt, nemlig konflikten mellom illusjonene og sannhetene.
Vildanden trekker på den greske tragediens dramaturgi, som Aristoteles beskrev i Poetikken. Fabelen er Aristoteles viktigste emne, og tragedien er en etterlikning av en fullendt og helhetlig handling. Fabelen innebærer ikke bare hendelse som sådan, men et komposisjonsprinsipp som setter hendelsene i årsaksforhold til hverandre. Handlingen må ha en begynnelse (eksposisjon), midtdel (komplikasjon, klimaks/vendepunkt) og slutt (løsning/ harmonisering). Dette er en grunnleggende betingelse for det vi i dag forstår som aristotelisk dramaturgi. Det kjente eventyret De tre bukkene Bruse av Asbjørnsen kan stå som en illustrasjon for dette komposisjonsprinsippet. Eksposisjonen i eventyret forteller oss at det er tre bukker som skal til seters for å gjøre seg fete. I midtdelen blir denne turen komplisert av et troll under broen, som forsøker å angripe dem. Den minste og mellomste bukken slipper unna ved å si at det kommer en som er større bak dem. Da den største bukken kommer er klimaks og vendepunkt nært forstående. Den største bukken er så stor og kraftfull at den stanger trollet utfor fossen. Slutten er harmoniserende da eventyret forteller at den største bukken går til seters og gjør seg fet med de andre bukkene. Nå er dette åpenbart en meget enkel fabel, men samtidig effektiv å benytte om man for eksempel vil forklare hvordan en fabel går i oppløsning om man fjerner en av delene. Ville fabelen fungert uten en midtdel? Hva ville skjedd om man tar bort eksposisjonen?
#fabel er det emnet dikteren har bygd sitt verk over. Fabel kan grovt sett forstås som ’fortellingen’ eller sammenføyingen av begivenhetene i et forløp. Slik Aristoteles benytter begrepet synes det å inneholde elementer fra både plot og historie. Plot og historie inngår i et begrepspar som ofte defineres i forhold til hverandre, men som også benyttes om hverandre. Definerer vi de i forhold til hverandre kan vi si at historien betegner den strengt kronologiske orden av hendelsene det fortelles om, mens plot refererer til hendelsene slik de faktisk presenteres i fortellingen.
#dramaturgi som fagområde omfatter dramaanalyse, dramaets praksis, dramaturgisk teori og teaterhistorie. Det finnes en rekke ulike definisjoner av faget, men i denne sammenheng vil det være naturlig å forstå dramaturgi som læren om hvordan et drama er bygget opp. Når man ser på dramaturgien i en fortelling, ser man først og fremst på historien og hvordan den blir fortalt.
*Denne modellen kan benyttes til å analysere Vildanden, men reflekterer ikke nødvendigvis en nøyaktig struktur for stykket. Det er viktig å huske på at momenter som klimaks og vendepunkt kan opptre på ulike steder, alt ettersom hvordan drama man analyserer. Det vil være rimelig å ta utgangspunkt i slike modeller når man analyserer, samtidig være klar over at det sjelden vil være totalt sammenfallende.
Den aristoteliske dramaturgien har vært sterkt dominerende i vestlig tradisjon, vi kjenner den kanskje best fra Hollywoodfilmer, og kan kalle den standarddramaturgien. De vesentligste kjennetegnene for standarddramaturgien er at handlingen er logisk og fremadskridende, og den fiktive tiden går fremover (ingen flashbacks eller omstokking på rekkefølge). Videre skal publikum kunne identifisere seg med en eller flere av karakterene. Handlingen er ofte strukturert rundt en protagonist (hovedperson), som mottar en utfordring, og historien ender med om han eller hun lykkes eller mislykkes – eller noe midt i mellom. Fortellingen er preget av et stabilt sett tolkingsregler, som ikke endrer seg i løpet av forestillingen.
Det er viktig å være klar over at man ikke uten videre kan innrulle Ibsen i tragediens tradisjon, men at teatret gjennom 1700-tallets hoffteater og det borgerlige dramaet i stor grad forholder seg til og videreutvikler denne tradisjonen. Vi kan si at Vildanden både bryter med og viderefører formmessige aspekter fra tradisjonen. Ibsen blander sjangre på en måte som er nytt i dramatikkens historie. Andre dramatikere som for eksempel Shakespeare, blandet ofte komiske scener inn i tragediene sine, og alvorlige scener i komediene. Ibsens måte å gjøre dette på er allikevel annerledes. Ibsen veksler ikke bare mellom de tragiske og komiske toneleiene, han blander dem tettere og tettere sammen i løpet av stykket. La oss se på et lite eksempel fra akt 5:
Hjalmar kommer hjem etter rangel med Relling og Molvik, uflidd og uten hatt. Han har bestemt seg for å flytte ut. Dette er på et vis vanskelig å se for seg, da Hjalmar inntil nå har synes relativt hjelpeløs uten sin kone Gina. Midt under denne scenen sniker Hedvig seg inn på loftet med pistolen, og tragedien settes for alvor i spill. Vi tror hun skal skyte villanden, allikevel er barn og pistol en særdeles dårlig kombinasjon. Gina hjelper Hjalmar pakke samt forsiktig minner om besværligheter rundt flyttingen. Hun frister også med frokost, og etter en liten protest ender Hjalmar ved bordet og spiser.
Gina: Men kunne du da ikke for en dags tid eller to slå deg ned i dagligstuen? Der hadde du alt ditt for deg selv.
Hjalmar: Aldri innenfor disse mure!
Gina: Nå, nede hos Relling og Molvik da?
Hjalmar: Nevn ikke de menneskers navn! Jeg er ferdig å miste appetitten bare jeg tenker på dem. –Å nei, jeg får nok ut i stormen og snekavet, -gå fra hus til hus og søke efter ly for far og meg.
Gina: Men du har jo ingen hatt, Ekdal! Du har jo mistet hatten.
Hjalmar: Å de to avskum, så rike på alle laster! En hatt på skaffes til veie. (tar et annet stykke smørrebrød). Der må gjøres anstalter. For jeg har da ikke i sinne å sette livet til heller.
Gina: Hva er det du ser etter?
Hjalmar: Smør.
(Vildanden, Akt 5)
Hjalmars heltemodige kamp for å leve med sannheten og bevare sin verdighet, blir redusert til jakten på mat, klær og komfort. Dette er relativt grovkornet karakterkomikk. Hjalmar har videre innskudd av svært svulstig språkføring, som virker tåpelig i forhold til hans folkelige skikkelse. Hjalmars språk er svært komisk samtidig som situasjonen er forferdelig trist.
Hjalmar: (…) Å, jeg elsket henne så usigelig! Jeg som ville satt min høyeste lykke i å ta henne varsomt ved hånden og lede henne som man leder et mørkredd barn gjennem et stort øde rom! –Nu føler jeg det så nagende sikkert, -den fattige fotograf oppe i loftsleiligheten har aldri vært noe helt og fullt for henne. Hun har bare så listelig sørget for å stå på en god fot med ham så lenge til tiden kom.
(Vildanden, akt 5)
Noen få replikkvekslinger etter høres skuddet fra loftet, og det som så ut til å være et ekteskapsdrama og komedie synes å ende i tragedie. Når noe så alvorlig som et selvmord inntreffer er det problematisk å benytte begrepet komedie, men Ibsen anvender flere grep fra denne sjangeren samtidig med tragedien. Han utfordrer således vår sjangerforståelse. Ibsen blander samtidig sømløst symbolisme og realisme. Ibsen presenterer således ikke en stabil ramme for tolkning. Fordi Ibsen ikke gir oss et sett med tolkningsregler, men endrer disse underveis, bryter Vildanden med standarddramaturgien. Allikevel henger dramaet i høy grad sammen. Dette er fordi handlingen går logisk fremover og munner ut i en form for konklusjon. Hedvigs død er kanskje mindre forståelig enn hva man var vant til, men det setter udiskuterbart et logisk punktum for stykket. Handlingen holdes videre sammen av at karakterene handler ut i fra logiske motiver som fremkommer i logiske dialoger. Alle disse faktorene er med på å holde stykket sammen, selv om sjangerblandingen forsøker rive det fra hverandre. Til tross for sjangerblandingen plasserer Vildanden seg relativt stødig i den standarddramaturgiske modellen.
Regissør
Runar Hodne er teater- og filmregissør utdannet ved regilinjen på Statens Teaterhøgskole i 2001, og har siden vært en ettertraktet regissør både i inn- og utland. I 2001 mottok han Heddaprisen for regien på Fosses Nokon kjem til å komme. Hodne har også regissert flere stykker i Danmark og høstet i 2005 to Reumert-priser for Anna Karenina ved Aalborg Teater. Høsten 2007 var han en del av den kunstneriske ledelsen ved Torshovteatret, hvor han blant annet iscenesatte Goethes Faust og Ben Jonsons Volpone – En komedie uten kjærlighet. I 2010 regisserte Runar Hodne Ifigeneia på Trøndelag Teater og tre år etter den kritikerroste En handelsreisendes død. For denne ble han nominert til Heddaprisen for beste regi. I 2015 regisserte han Hamlet på Trøndelag Teater. Hodne har også hatt regi og foto på prisbelønte musikkvideoer og kortfilmer. I 2003 skrev han – i samarbeid med Jo Strømgren – manus, og hadde regi på spillefilmen Mot Moskva.
Scenograf
Sveitsiske Serge von Arx er arkitekt og professor i scenografi, utdannet fra ETH Zürich. Han jobber internasjonalt som arkitekt, scenograf og designer med fokus på møtet mellom arkitektur og teater. Von Arx har siden 2007 vært kunstnerisk leder for scenografutdanningen ved Akademi for scenekunst, ved Høgskolen i Østfold, hvor han også har bygd opp Norges første masterprogram i scenografi. I tillegg driver han sitt eget designstudio i Berlin og Oslo. Han har kuratert arkitekturseksjonen for Praha-Quadriennalen 2015 og forsker internasjonalt på ”performativ arkitektur”. I 1998 startet von Arx samarbeidet med teaterskaperen Robert Wilson, og han er blant annet mentor på Wilsons Watermill Center i New York. Wilson og von Arx har samarbeidet på ulike scene-, utstillings- og installasjonsprosjekter omkring i verden. Von Arx lagde blant annet scenografien til Wilsons oppsetning av Peer Gynt på Det Norske Teatret i 2005 og de lagde utstillingen Mind Gap for Norsk teknisk museum i Oslo. Dette er den sjuende produksjonen von Arx gjør sammen med Runar Hodne. Ved Trøndelag Teater har de tidligere samarbeidet om Ifigeneia av Finn Iunker, En handelsreisendes død av Arthur Miller og Hamlet av William Shakespeare.
Lysdesigner
Tyske Andreas Fuchs har jobbet internasjonalt som lysdesigner siden 1988. Han har samarbeidet med teaterskaperen Robert Wilson i over tjue år. Han har jobbet ved scener som Berliner Staatsoper, Berliner Ensemble, Opera Bastille i Paris,Opernhaus i Zürich, Opéra de Monte Carlo, Salzburger Festspiele, BrooklynAcademy of Music og Lincoln Center i New York, Barbican Centre i London, Festival de Théâtre des Amériques i Montreal, og Ruhrfestspiele. Andreas Fuchs har tidligere samarbeidet med Runar Hodne og Serge von Arx på Othello (2011) og Demoner (2014) ved Nationaltheatret og En handelsreisendes død (2013) og Hamlet (2015) ved Trøndelag Teater.
Kostyme
Nina von Arx er tysk kostymedesigner og skuespiller. Hun er utdannet skuespiller i Bern og New York. Siden 1992 har hun spilt ved ulike teatre og medvirket i TV- og filmproduksjoner. Hun har blant annet spilt i den tyske tv-serien Girl Friends, i Woody Allens Bullets over Broadway og Vannliljer i blomst, regissert av Emil Stang Lund. Nina begynte å arbeide som kostymedesigner i Skandinavia i 2011. Hun har jobbet som kostymedesigner for blant andre forestillingene Kasimir og Karoline, Aarhus Teater og En handelsreisendes død, Trøndelag Teater, begge med Runar Hodne som regissør.
Dramaturg
Kristian Seltun er dramaturg og teatersjef utdannet ved teatervitenskap på Universitetet i Bergen i 1997. Han var teatersjef ved Black Box i Oslo og Teaterhuset Avant Garden i Trondheim, før han i 2010 tiltrådte som teatersjef på Trøndelag Teater.
Grosserer Werle: Trond Peter Stamsø Munch
Gregers Werle: Karl-Vidar Lende
Gamle Ekdal: Trond-Ove Skrødal
Hjalmar Ekdal: Andreas Stoltenberg Granerud
Gina Ekdal: Stine Fevik
Hedvig: Kathrine Thorborg Johansen/ Maria Ómarsdóttir Austgulen
Relling: Christian Ruud Kallum
Molvik: Andreas Humlekjær
Fru Sørby: Janne Kokkin
Pettersen: John Yngvar Fearnley
Kammerherre Balle: Olve Løseth
I undervisningen anbefales det at elever og lærere jobber sammen om det nettbaserte materialet. Undervisningen trenger ikke nødvendigvis å følge en kronologisk rekkefølge, men kan inneholde følgende punkter:
1. Oppvarming
A) Hvem er hovedkarakteren i stykket?
B) Har du noen tanker om hvorfor stykket heter Vildanden?
C) Hvilken funksjon i stykket har Gregers Werle?
D) Hvem mener du er skyld i Hedvigs død? Hvorfor?
E) Kan du gi noen eksempler på tragiske og komiske elementer i stykket?
F) Kan du finne noen symboler i stykket? Hva kan disse bety?
G) Hvorfor tror du dette stykket er ett av Ibsens mest spilte?
2. Tema
«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme».
(Relling, 5 akt)
A) Hvilke temaer tas opp i Vildanden? Hva tenker du er hovedkonflikten? Bruk eksempler.
B) Diskuter hvilke ulike syn på sannhet Gregers Werle og Dr. Relling representerer?
C) Hva er ditt syn på forholdet mellom løgn og sannhet? Bør sannheten alltid frem i lyset?
D) På hvilken måte kan tematikken(e) være relevant for oss i dag?
3. Oppbygning
Diskuter og plasser (om mulig) følgende momenter i Vildanden:
4. Språklige bilder
A) På hvilken måte er villanden og mørkeloftet både en realitet og et symbol i skuespillet?
B) Kan du finne noen frempek i stykket?
C) Kan du finne noen eksempler på bruk av lys/ mørke symbolikk? Hva tror du er meningen med dette?
5. Ibsen i dag
Hvordan mener du Trøndelag Teater kan være med på å gjøre Ibsen relevant i dag?