Under parykken: Janne Kokkin

Janne Kokkin har vært ansatt ved teatret siden 1986. Hun har gjort et vidt spekter av roller både på scenen og skjermen. Sist var hun å se i Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker. Nå er hun midt i prøvene på Alt jeg ikke husker. Heldigvis har hun mange øyeblikk fra et rikholdig sceneliv hun husker, og som hun gjerne deler.

Hvordan går prøvene på Alt jeg ikke husker? Hvilke utfordringer møter dere, når man bruker en roman som utgangspunkt for teater?
Prøvene går fremover med stormskritt. Vi har jobbet en del med å redigere manus, og der ligger nettopp hovedutfordringen. Hvordan dissekere en roman og forhåpentligvis sitte igjen med romanens kjernekvalitet ? For hvorfor skulle vi ellers dramatisere nettopp denne boka?

I løpet av en prøveperiode er det lett å gå seg fast, hvor henter du inspirasjon for å komme deg videre?
Da handler det ofte om å ta et skritt til siden, ta en pause; gå en tur, se en film, lese en bok, sove. Man kan gjerne sitte å se på barne-tv, og plutselig få en ny innsikt i rollen man strever med.

Har du et øyeblikk fra scenen du aldri glemmer?
Det er vanskelig å glemme øyeblikket da jeg brakk ankelen midt under Pseudonymet av Jo Strømgren; jeg skulle spille full og sjanglet rundt på høye hæler. Neste gang jeg jobbet med Jo, i Jubileet, skulle rollen min være gipset fra halsen og ned og sengeliggende hele forestillingen…

Har du noen gang stått på scenen og ikke husket noe som helst av hva du skal si og gjøre?
I Dr. Jekyll & Mr. Hyde ble jeg så stolt og glad over å høre min kollega Hildegunn Eggens latter fra salen at jeg glemte absolutt alt og måtte ha hjelp av sufflør 2-3 ganger etter hverandre for å komme tilbake på sporet igjen.

En annen gang; det var selveste premieren på Romeo og Julie (jeg spilte Julies mor) og jeg hadde åpningsreplikken. Jeg fikk blackout. Replikken skulle sies i mikrofon, fra salen, med ryggen mot publikum, og dermed hadde jeg ikke mulighet til å få kontakt med suffløren. Det ble en ladet pause, for å si det sånn.

Har du en replikk du husker, som du bare elsket å avlevere?
Jeg husker aldri replikker fra stykker jeg er ferdig med, bare fra stykker jeg holder på med. Så nå er favoritten: ”Jo takk, det humper og går, som veiarbeideren sa til kulekjøreren”,
Alt jeg ikke husker.

Har du et favorittsitat om skuespilleryrket?
”Vi vet aldri hva det neste øyeblikket vil inneholde, men vi har alltid en forventning om det.»
Uta Hagen, amerikansk skuespiller og teaterlærer.