Tok Duun i forsvar: - Konflikt, galskap og ramsalte replikker

Tok Duun i forsvar: - Konflikt, galskap og ramsalte replikker

Er Olav Duun tung og gammeldags? Nei, mente et samlet panel under Teatersamtalen på Trondheim folkebibliotek.

Av Jonas Skybakmoen

 

Den Jøa-fødte forfatteren Olav Duun døde i 1939, men er likevel høyaktuell i vår region denne høsten:

Førstkommende lørdag er det premiere på en ny oppsetning av klassikeren «Medmenneske» ved Trøndelag Teater – og 13. september begynner Turnéteatret i Trøndelag å spille «Hilderøya», som av mange blir betegnet som en forløper til førstnevnte roman.

Otto Homlung, som har regissert og dramatisert «Hilderøya», mener Duun gjør seg svært bra i sceneformat:

– I tekstene hans ligger så mye menneskelig konflikt, så mye galskap, så mye humor, så mange ramsalte replikker og så gode situasjoner at han nærmest roper etter å bli dramatisert, sa Homlung under pandeldiskusjonen mandag.

Forfatterskapet: – Ånder og puster!

Tema for samtalen var «Olav Duun – en folkekjær eller glemt forfatter?» – og over 150 personer hadde møtt opp for å høre Nora Evensen, kveldens programleder og sjef for Turnéteatret i Trøndelag, samtale med Homlung, «Medmenneske»-regissør Runar Hodne og litteraturviter Grethe Fatima Syéd.

Hodne trakk fram det vitale i Duuns forfatterskap:

– Det ånder og puster! Og «Medmenneske» har et stort potensial for teaterdramatisering. Han zoomer inn på dramatiske omstendigheter, noe som gir et klart bilde av menneskelige fenomener. Det er gøy å lese Duun, men dette er også en historie som er god for teatret. De store fortellingene hører hjemme der, sa Hodne.

Mange har opplevd å bli «prakket på» Olav Duun i skolen – og har derfor et bilde av ham som både alvorstung, gammeldags og vanskelig. Forfatter Dag Solstad har formulert en lignende kritikk. Men alt dette er myter, mener Hodne:

– Jeg fikk faktisk to myter motbevist under arbeidet med «Medmenneske». Det ene er at Duun først og fremst er en tung folkelivsskildrer. Det andre er at han er utilgjengelig. Når du forstår at Duun har et språklig prosjekt, når du forstår at du må «være» i dette språket, skjønner du også at stoffet er dramatisk, poetisk og levende. Det er ikke tungt, sa Hodne.

Motsetningene: Blått lys fra grå øyne

«

Medmenneske» er historien om Ragnhild, ektemannen Håkon og svigerfaren Didrik på gården Stavsund. Konflikten står mellom den kuede Håkon og den «onde» Didrik, der Ragnhild havner i en mellomposisjon. I utgangspunktet er hun et godt menneske. Likevel ender hun opp med å drepe sin egen svigerfar.

Litteraturviter Grethe Fatima Syéd, som har doktorgrad i Duuns tekster og har skrevet boka «Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter» ble introdusert for forfatteren da hun tok grunnfag i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Bergen.

– Jeg tenkte ikke at «Olav Duun høres skikkelig spennede ut». Nei, jeg trodde han var en traurig og metafysisk heimstaddikter. Men vi hadde «Medmenneske» på pensum. Og etter å ha lest, følte jeg meg filleristet og vrengt. Det traff umiddelbart, sa Syéd, og fortsatte:

– Det var både humoren, det poetiske og det dyptloddende som traff. Men det som er unikt for Duun, er det motsetningsfylte. Godheten og ondskapen er vevd sammen. Du kan lese det allerede i de første beskrivelsene av Ragnhild: «Elles var ho inga fjør (…), det var føtene som var så fjøralle under henne». Eller som Duun skriver om øyene hennes: «Det lyste blått fra dem, enda dei berre var gråe».

Syéd fremholdt at en avansert lesning av «Medmenneske» innebærer å se at Ragnhild ikke er en slags «helgenskikkelse», men at hun også har dårlige sider. Runar Hodne fulgte opp:

– Til en viss grad speiler også Ragnhild og Didrik hverandre. Hun har et selvbilde som er problematisk, noe som gjør fortellingen veldig sammensatt, sa Hodne.

Oppskriften: Lage godt teater!

Kanskje ble ikke Olav Duun fullt ut anerkjent i sin samtid: Det var Bjørnstjerne Bjørnson (1902), Knut Hamsun (1920) og Sigrid Undset (1928) som mottok de «norske» nobelprisene i litteratur. Hvordan skal man da få unge mennesker til å oppdage Duuns univers i dag?

Det unormerte språket, fylt av originale dialektvendinger og trøndersk setningsmelodi, er en bøyg, medga Grethe Fatima Syéd.

– På 90-tallet gjorde man en forsiktig modernisering av språket, men folk gikk likevel ikke mann av huse for å lese Duun. Humor, ironi og spydigheter kan forsvinne i moderniseringen. Men jeg har likevel klart å få noen yngre studenter på kroken. De bruker mye dialekt selv, for eksempel på sms, sa Syéd.

Runar Hodne poengterte at det nettopp var språket som hindret Duun i å motta Nobelprisen – sekretæren i Nobel-akademiet mente det var for vanskelig – mens Otto Homlung slo fast at Duun likevel burde fått den.

Homlung hadde også svaret på hva Duun-tilhengere bør gjøre for at nye generasjoner skal oppdage forfatteren:

– Lage gode teaterforestillinger!

 

  

«Medmenneske», regissert og dramatisert av Runar Hodne, har premiere på Trøndelag Teater lørdag 8. september. «Hilderøya», regissert og dramatisert av Otto Homlung, har premiere ved Turnéteatret i Trøndelag torsdag 13. september.