Et spørsmål som ofte dukker opp er hvorfor vi spiller så mange klassikere. Svaret er enkelt: Det er en vesentlig del av teaterkunsten å gjøre det. Det er rett og slett en del av kunstformen teater å spille tekster om igjen, i nye sceniske tolkninger.

For en del år siden intervjuet jeg den legendariske skuespilleren og regissøren Jan Joris Lamers. Han sa det slik: «Alt som er skrevet for – og om – teater er vårt repertoar». Lamers' kompani, Maatschappij Discordia, er kjent for ikke å annonsere hva de skal spille. Jeg har selv sittet i salen for å se dem, uten å vite hva kveldens forestilling heter. En gang, på Kaaitheater i Brussel, begynte det rolig. De kom på scenen, satte seg ned på stoler og mimret litt om gamle dager. Så begynte to av kompaniets unge skuespillere helt uten videre å spille en tekst for barn, selv om vi bare var voksne i salen. Og så var det hele over. Trodde vi. Ute i foajeen surret det nemlig rykter om at det kun var en pause. Vi gikk inn igjen, og nå dro hele kompaniet en av Molières klassikere. Etter hva jeg har hørt har de tredve-førti klassikere i lommen som de spiller på denne måten.

Vi er ikke like strenge som Lamers her på Trøndelag Teater, men jeg mener at å spørre hvorfor vi spiller så mange klassikere er som å spørre hvorfor et bibliotek tar vare på så mange gamle bøker. Vi gjør det fordi det er en del av det vi driver med. Og det gir mening: Peer Gynt anno 2013 vil ikke bli den samme som noen av de seks andre oppsetningene Trøndelag Teater har laget av denne fantastiske teksten siden 1937. I sitt forberedende arbeid har regissør Marit Moum Aune lagt vekt på å lese Ibsens klassiker som en kritikk av et nasjonalt sneversyn. Og det er jo fortsatt relevant det, i Norge, i annerledeslandet – landet som går utenom.

I arbeidet med Fedra samarbeider regissør Kjersti Haugen med koreograf Anne Grete Eriksen. Dermed er det sagt at vi skal bevege oss utenfor taleteatrets rammer. På Hovedscenen er Runar Hodne og Serge von Arx i gang med En handelsreisendes død – i en scenografi som består av et bolighus fra 1950-tallet som vi har flyttet fra Heimdal og inn på dreieskiven. Tyske Andreas Fuchs har fått den vanskelige oppgaven med å lyssette det. Til høsten skal vi spille Jean Anouilhs skuespill basert på notatene fra rettssaken mot Jeanne d’Arc i Frostating lagmannsrett sin gamle rettssal på Kalvskinnet.

Det som er viktig for meg i vår omgang med klassikerne, er at regissørene, scenografene, skuespillerne og alle de andre kunstnerne som lager forestillingene våre føler seg frie til å gjøre det på sin måte. De kommer opp med nye lesninger og nye fortolkninger av innholdet, selvsagt, men mest sentralt er det at de gir tekstene et nytt rom og at de utforsker scenekunstens virkemidler, om det er i en stor scenografi på Hovedscenen eller stedspesifikt i et rettslokale.

Det er ikke bare klassikere som står på programmet vårt i år. Jeg vil særlig oppfordre publikum til å stifte bekjentskap med Lisa Lie. Det får man anledning til når Blue Motell har premiere i april. Lie, som opprinnelig er fra Trondheim, har gjort seg bemerket med flere forestillinger i duoen Sons of Liberty, og hun er også forfatter. Gå heller ikke glipp av De Utvalgte – et av landets mest spennende teaterkompanier – når de gjester oss med sin meget vakre versjon av Jon Fosses Skuggar på Gamle Scene i mars. Det er også gledelig at vi får besøk av Ingun Bjørnsgaard Prosjekt til høsten. Da står to danseforestillinger på plakaten.

Kristian Seltun
teatersjef