av Jon Fosse
Gjestespill fra De Utvalgte i samarbeid med Teaterhuset Avant Garden.
Spilles på Studioscenen 8. og 9. oktober
Det norske teaterkompaniet De Utvalgte gjestet sist Trondheim i 2008 med den omdiskuterte ungdomsforestillingen Martefaen. Året før var det dokumentarforestillingen Jimmy Young som gav trønderne bakoversveis. Begge forestillingene fikk flotte anmeldelser i Adresseavisen, og har siden blitt spilt på mange scener rundt om i Norge og utlandet. Denne gangen har De Utvalgte tatt for seg Skuggar av Jon Fosse, og de har laget en annerledes og tankevekkende forestilling med et vakkert, fremmedgjørende perspektiv.
De Utvalgte lar seks jevnaldrende barn fremføre alle replikkene. Barna er ikke fysisk til stede på scenen, men de er der likevel, via levende og talende bilder som er projisert på hodeformede ballonger. Voksne skuespillere er også til stede, men deres roller er minimale. Boya Bøckmans videokoreografi er som vanlig ubeskrivelig vakker. Kari Holtan har instruert barna, og deres fremføringer er naturlige og enkle, helt uten ytre staffasje og ”spill”. Gjentakelsene, som er så typisk for Jon Fosses dramatikk, gir et poetisk og ofte humoristisk uttrykk i barnas upretensiøse opptreden. Dette er en perle av en forestilling!
Skuggar presenteres i Trondheim som et samarbeidsprosjekt mellom Trøndelag Teater og Teaterhuset Avant Garden.
Regissør Kari Holtan:
Under arbeidet med Erosjon i 1995 leste vi det Fosse hadde skrevet til da og ble svært begeistret for hans arbeid. Siden har vi sett etter en ny anledning til å arbeide med hans tekster. For en tid tilbake eksperimenterte vi med videoprojiserte ansikter på ”forstørrede ” hoder støpt i gips. Uttrykket hodene gav og fraværet av kroppen ledet tankene hen til Fosses tekster. Skuggar har sitt eget univers, åpent, klart og på samme tid urovekkende og gåtefullt. ”Alt er no og alt er alltid” Det at tid og rom er oppløst gjør at jeg som leser kjenner meg igjen i en uro. Menneskene befinner seg i et immaterielt rom på et slags nullpunkt, der erindringene om et liv sammen blir de eneste holdepunkter.
Teksten utfordrer til å stille eksistensielle spørsmål og undres over hvem vi er og hvordan vi setter spor i hverandres liv.
KVINNA
mot Far
Men kvar har du vore
Kort pause
Ja ikkje det at eg har sakna deg
ganske kort pause
nei slett ikkje
ganske kort pause
ikkje deg
nei
ganske kort pause
for det har eg ikkje gjort
slett ikkje
korleis kunne eg vel eingong
tenkje på det
Eg har ikkje sakna deg
ganske kort pause
men likevel
ganske kort pause
eg har jo tenkt på deg
av og til har eg jo tenkt på deg
det er jo klart
og så
ja så er du der berre
ganske kort pause
brått står du der berre
ganske kort pause
og det er så merkeleg å sjå deg igjen
ja det må eg seie
eg må jo få sagt det
men du
ganske kort pause
ja korleis går det med deg
Skuespillere: Leo Holtan Bøckman, Iben Ossavy Kolbenstvedt, Fabian Sæthre, Synne Flikke, Ronja Maria Rodrigues og Lois Mathias Williams. Aktører på scenen: Eva Bøe Moen, Hans Wedvik, Kari Vik Knutsen og Stein Davidsen
Regi Kari Holtan
Tekstinstruksjon Kari Holtan og Jørgen Langhelle
Foto og videodesigner Boya Bøckman
Masker Carle Lange
Produsent og dramaturg Anne Holtan
Medvirkende konseptutvikler Torbjørn Davidsen
Musikkprodusent John Birger Wormdahl
Musikk 3 Øre - Torbjørn Davidsen, John Birger Wormdahl, Kari Holtan
Lys Jean Vincent Kerebel
- Resultatet er scenisk poesi, eksistensiell undring og en nærmest meditativ kontemplasjon – blandet med en litt henrykket forbløffelse over hvor fint barnas tekstframføring kan fungere. Det blir et tankevekkende, annerledes teater, som fra et annet sted, gitt oss her og nå.
Andreas Wiese
Dagbladet
- Gjennom barneandleta og barnerøystene råker dei ei pur eksistensiell nerve
Elin Høyland
Morgenbladet
- De Utvalgte kobler noe uventet med det forventede. Vi opplever mer og på langt flere nivåer, både intelektuelt og emosjonelt
Inger Margrethe Lunde
Aftenposten
- Det oppstår øyeblikk i denne forestillingen som slår hull gjennom taket
Therese Bjørneboe
Klassekampen
- De Utvalgtes originale og bevisste tolkning er sterk både visuelt og tekstmessig, og ikke minst - den utvider Jon Fosses sceniske univers.
IdaLou Larsen